De siste 30 år har evangeliet hatt stor fremgang mange steder i India, særlig etter at utenlandske misjonærer ikke lenger fikk oppholdstillatelse, og arbeidet kom fullt og helt på de nasjonale Jesustroendes hender. Men med ca. 3000 folkeslag og kastegrupper, og ca. 300 000 byer og landsbyer uten evangeliske menigheter, er India fortsatt et av Troens Bevis’ største satsningsområder på jorden.

India – som ennå har ca. 3000 unådde folkeslag og kastegrupper – venter på evangeliet om Jesus. Her har Troens Bevis underholdt mange hundre innfødte misjonærer siden 1961, som har plantet mange tusen menigheter i de fleste av Indias 28 stater og 6 territorier. Troens Bevis’ radioprogram har dekket hele India fra sterke sendere, og hundretusener av indere har blitt frelst gjennom Troens Bevis’ brevkurs på mange språk.

De siste 30 år har evangeliet hatt stor fremgang mange steder i India, særlig etter at utenlandske misjonærer ikke lenger fikk oppholdstillatelse, og arbeidet kom fullt og helt på de nasjonale Jesustroendes hender. Men med ca. 3000 folkeslag og kastegrupper, og ca. 300 000 byer og landsbyer uten evangeliske menigheter, er India fortsatt et av Troens Bevis’ største satsningsområder på jorden.

Evangelisering og misjon er liv eller død for alle Jesustroende og alle menigheter og kirkesamfunn. India er et eksempel på at når kristenfolket ikke evangeliserer, dør vekkelsen ut. Det skjedde i Sør-India med de såkalte Thomaskristne.

Apostelen Thomas til India
Ifølge de tidligste kirkehistorikere, brakte apostelen Thomas evangeliet til Sør-India i år 52. Han seilte med handelsskip ut Rødehavet til øya Sokotra, mellom Jemen og Somalia utenfor Rødehavet, og videre over Indiahavet til Muziris på Malabarkysten i Kerala. Han ble martyr, drept av fanatiske hinduprester ved byen Chennai (Madras) i Tamil Nadu-staten i år 72. Hans grav, som jeg personlig har besøkt, kan ifølge tradisjonen sees den dag i dag i Thomaskirken i Mylapore ved Chennais flyplass. (Se Troens Bevis oktober 2004, side 33-34).

Også Bartolomeus, en annen av Jesu apostler, skal ha evangelisert i India. Lederen for den berømte bibelskolen i Alexandria i Egypt, Pantaenus, fortalte at han først virket som misjonær i India. På Malabarkysten traff han kristne som hadde et Matteus-evangelium på arameisk – det språk som Jesus og jødene på hans tid talte, som de hadde fått av apostelen Bartolomeus.

Tidligere stilte moderne historikere seg skeptisk til disse historier om at evangeliet nådde India så tidlig som gjennom Jesu to apostler Thomas og Bartolomeus. Men senere arkeologiske funn, både i Egypt, Sokatra, Sør-India og ved Rødehavet, forteller om stor kontakt mellom Sør-India og Egypt og Romerriket på disse apostlers tid. Enorme mengder av gullmynter fra Romerriket har blitt funnet i kystbyene i Sør-India, særlig fra keiserne Augustus (27 f.Kr. – 14 e.Kr.), Tiberias’ tid (14 –37), og Nero tid (54-68). India og Roma utvekslet ambassadører, og mange indere besøkte både Roma og Alexandria. I Egypts Alexandria levde det en indisk koloni av handelsmenn på disse apostlers tid, og jødiske handelsmenn fra Alexandria drev regelmessige handelsseilaser til Sør-India via Sokotra, som var en mellomstasjon for Middelhavslandenes handel med India og Det fjerne Østen helt fra kanaanittenes tid. Historikere regner med at 40 % av befolkningen i Alexandria var jøder.

I Sør-India har arkeologene funnet romerske byer, deriblant Arikamedu, nord for Chennai (Madras) der apostelen Thomas ble myrdet. Og i Egypts Rødehavsbyer har arkeologene funnet potteskår med inskripsjoner på de indiske språkene Tamil og Prakrit, blant annet med den indiske skriften Brahmi. De fleste av nåtidens skriftspråk i India stammer fra Brahmi-skriften, og dens nære slektning Kharoshthi. Både Brahmi og Kharoshthi er utviklet fra semittiske skrifttegn. Kharoshthi kommer fra arameisk, som Jesus talte, og som var offisielt språk i Perserriket (560 – 330 f.Kr.) Brahmi stammer fra sør-semittisk, som ble talt i Sør-Arabia, deriblant språket til dronningen av Saba, og har trolig nådd India sjøveien slik som apostelen Thomas, men nådde India mange hundre år før Thomas.

Det finnes bevis på at inderne kalte ”grekerne” – som var et fellesnavn på både minoene og mykeneene – for Javana (Yavana). Bibelen kaller både grekerne og Jafets sønn for Javan (1.Mos. 10:2 og Sak. 9:13), mens Alexander den Store kalles ”kongen av Javan” (Dan. 8:21). Det gamle indiske språket Prakrit bruker ordet Jona (Yona-jonerne) slik også Bibelen bruker det i Joel 3:11. Mange eldgamle skriftfunn i India viser at ordet Javana ble brukt også fra 400 f.Kr. til 300 e.Kr. på Romerriket og alle maritime handelsfolk fra Vesten.

Et annet bevis på den sterke kontakt mellom Egypt og Midtøstens kontakter med India, er at Clement av Alexandria (150 – 218), som tok over ledelsen av Alexandria-skolen etter India-misjonæren Pantaenus, omtaler både buddhismen og hinduismen i sine skrifter. Han gir en presis omtale av hinduenes lære og buddhistenes tilbedelse av Buddha-statuer.
Også geografiboken ”Periplus Maris Erythraei” (Navigering omkring Indiahavet), som ble skrevet av en sjøkaptein fra Alexandria ca. år 50, beskriver havner rundt hele Indiahavet, særlig i Sør-India, men også helt øst til Sørøst-Asia og Indonesia.

Evangelisering i India før og nå
Alt dette viser at det var vanlig med trafikk og handel mellom India og Egypt og Romerriket da apostelen Thomas reiste til India for å evangelisere i år 52. Fra den tid og i noen hundre år fremover vokste det frem mange menigheter i Kerala-staten i Sør-India. Men etter som årene gikk ble de selvopptatte og stanset misjon og evangelisering, og Indias subkontinent forble uevangelisert helt opp til den moderne misjonstid begynte. De såkalte ”Thomas-kristne” i Sør-India ble bare en ”isolert” og ”adskilt” minoritet, som bare var opptatt med sine mange kristne ritualer, og anså seg bedre og overlegne ”de hinduistiske hedenske masser”.
Men de siste 30 år har Gud på nytt frelst skarer av indere og oppreist tusener av Jesusvitner, som brenner for evangeliseringen av Indias 1,2 milliard sjeler. Disse behøver vår støtte og hjelp, fordi ingen kan nå sitt land og folk slik som de innfødte misjonærene.

Og nå, ved begynnelsen av det 21. århundre, når Indias tekniske revolusjon eksploderer og skaper millioner av nye arbeidsplasser, særlig i data-teknologien, gir dette de nye indiske menighetene muligheter for hurtig å bli selvunderholdt og selvfinansiert. Nå trenger de kun vår hjelp i starten, før de snart kan ta over hele det økonomiske ansvaret, og evangelisere videre sitt enorme land, som egentlig er et stort kontinent.

Indias store potensiale
Inderne er dyktige folk. I dag bygger de sine egne fly, biler, atombomber, og har verdens største filmindustri, langt større enn Hollywood. Slikt vet mange kristne i Vesten lite om, fordi misjonærene under kolonitiden bare viste Indias fattigdom. Men India er topp og bunn – enorme slumstrøk og fantastiske palasser, slott og rikmannhus.

India lå også langt foran Europa og Vesten i gammel tid, både når det gjaldt vitenskap, astronomi, geometri og matematikk. I oldtiden hadde de kontakt med den greske verdens vise, blant annet i Alexandria. I dag vet vi at den indiske astronomen Aryabhata (i år 499) kalkulerte Pi til 3,1416 og lengden på solåret til 365,3586805 dager, tall som er forunderlig nær vår tids tall.

Mens vi i Europa og Vesten brukte romertall, som gjorde brøkregning nærmest umulig, og ikke kjente til bruken av null (0) før i det 17. århundre, brukte India både nummer, null, og desimalvalører. Tallene vi bruker i dag kalles av mange lærde for arabiske tall, fordi disse tall kom til Europa fra araberne. Men mange av vår tids lærde vet ikke at araberne hadde ”lånt” disse tall fra inderne, og at tallene opprinnelig ble kalt Hindasa. Det var disse indiske tall som vi i dag har tatt i bruk, i stedet for Romertallene. Og nullen var i bruk i India i eldgammel tid, selv om det eldste skrift med null, bare er fra det 7. århundre, ca. 1000 år før Europa anvendte nullen.

Gud lot seg ikke være uten vitnesbyrd
Bibelen forteller oss at Gud lot seg ikke uten VITNESBYRD, da hedningefolkene i forhistorisk tid gikk sine egne veier. (Ap.Gj. 14:16-17)
Den eldgamle kontakten mellom India og Midtøsten, helt fra kontaktene mellom Sumer og Indus-sivilisasjonen (4000-2000 f.Kr.) har ført til at mange av hinduenes legender og Vedaskrifter har historier som ligner Bibelen. Her finnes historien om Storflommen og de 8 som ble frelst i Arken. Indias Noah kalles Manu, som sammen med 7 andre ble reddet fra Storflommen. Ordet Manu kommer fra det dravidiske rotordet som betyr ”MANN”, som også betyr ”LEIRE”, slik som Adam. I Bhagavata Purana kalles han ”profet og konge”, og ”konge av Dravida.”

Puranaskriftene forteller også om at Skaperguden ble inkarnert som menneske, og kom til jord som Prajapati, som ofret seg selv for menneskehetens synd. Prajapati gjorde mirakler, men ble likevel hånet, spottet, pisket, og tornekronet før han ble drept for menneskenes synder. Deretter ble han levende igjen og vendte tilbake til universets energi – Brahma, Det skapende Ord.

Når man taler til tusener av indere, og kort nevner noe av dette, samtidig som man viser at man kjenner litt til deres land og historie, blir de særlig åpne og mottagelige.

Det fikk vi se i de store evangeliske vennskapskorstogene, særlig i Khudpullapur, hvor tusener av hinduer mottok Jesus som sin frelser.

Ghandi – fredsskaperne og verdens bokstavpiskende fundamentalister
India vrimler av mange slags religioner og hindu-sekter og avgudskulter. Og religiøse kriger og konflikter har forårsaket at millioner mistet livet, særlig i forbindelse med Indias selvstendighet, og deling i det hinduistiske India og det muslimske Pakistan. Her ble nok mange titalls millioners liv spart på grunn av ikke-volds og fredsbudskapet til Mahatma Gandhi. Han og hans medarbeider, muslimen Mohammed Ali Jinnah, som ble Pakistans første president, sparte millioners liv med sitt fredsbudskap.

Vestens politikere, som alltid vil skille politikk og religion, lever naivt i en uvirkelig verden. Men de burde lære av Mahatma Gandhis ord: ” Jeg kan si uten den minste reservasjon, men dog i all ydmykhet, at den som sier at religion har ingenting å gjøre med politikk, vet ikke i det hele tatt hva verken religion eller politikk betyr. For meg er politikk som er ribbet for religion fullstendig møkk, som man alltid bør avsky”( A,pp.370-371 og YI 18-6-1925,side 214).

Mahatma Gandhi var grepet av Jesu lære, men tok avstand fra kristendommen fordi han sa at ”de kristne (engelske kolonimaktene, osv) etterfølger ikke Jesu lære”.

Men verdens harde fundamentalister, enten de har vært kristne, muslimske, hinduistiske eller sekulære fundamentalister, har alltid hatet budskapet om fred, forsoning, toleranse, demokrati og menneskerettigheter. Fredens menn, så som Mahatma Gandhi, Martin Luther King, Anwar Sadat, Itzhak Rabin og Jesus, Den store fredsfyrsten, ble alle myrdet da de ville gjøre fred.

Mordet på Mahatma Gandhi 20. januar 1948, der en Brahmin fra Hindupartiet drepte Gandhi mens han var i bønn i New Dehli, førte til enda fleres død i India. I de siste årene har det ortodokse, fundamentalistiske Hindupartiet BJP regjert India, noe som førte til sterkt press på Indias kristne, med kirkebranner og mord. I 2004 vant Gandhis Kongressparti (som ligner Arbeiderpartiet) valget, og disse står for religionsfrihet og demokrati, og prøver å følge Mahatma Gandis idealer. Dette har gjort det lettere for evangeliet i India.

Dette er utdrag fra et stykke som stod på trykk i Troens Bevis i januar, 2005. Bestill abonnement her!