I år kan lille, sjarmerende Dina for første gang feire jul sammen med venner som elsker både henne og de andre jentene på senteret som bærer hennes navn i Goma, Øst-Kongo.

Her beretter Rune Edvardsen åpenhjertig om etableringen av Dinasenteret, og sine inntrykk etter mer enn ti besøk i Kongo.

– I februar 2002 reiste jeg til Goma for å tilrettelegge min far, Arils, store kampanje i byen i første halvdel av juni måned 2002. Kongo hadde på det tidspunkt vært gjennom store omveltninger etter mange års kriger og massakrer.

– Et par uker før jeg kom ble byen nesten ødelagt da store lavamasser skyllet ned over dalsidene og begravde viktige bydeler. 300 000 mennesker flyktet i panikk da lavaen banet seg vei. Ved et Guds under omkom ”bare” femtitalls mennesker, forteller Rune Edvardsen, som koordinerer Aril Edvardsens vennskapskorstog og predikantseminarer utenfor de nordiske landene, foruten sine egne konsertkorstog.

BREVSKOLEKONTOR OG HJEM FOR GATEGUTTER
– Under besøket den gang åpnet vi det nye brevskolekontoret til Troens Bevis i Goma. Senteret hadde da tre rom; ett for brevskolen, ett lagerrom og ett rom som vi innredet som hjem for 18 tidligere gategutter. Guttene hadde inntil da søkt tilflukt i senteret og bodde under plastduker. Før sov disse foreldreløse ute, nær vulkanen, for å holde varmen i de kalde nettene i Goma, som ligger 1500 meter over havet.

– I tillegg til å gi disse stakkars fattige barna et meningsfylt liv og trygt hjem, så jeg for meg at guttene på sikt kunne vokse opp til å bli forkynnere blant den kriserammede befolkningen i Kongo. Dette ble starten på det som etter hvert har fått navnet Bethsaida guttehjem, forteller Rune.

– I Goma møtte jeg Dr. Kabutu Biriage som koordinerte Arils kampanje i juni 2002, og som nå leder brevskolekontoret vårt der nede. Vi gikk inn i hans visjon om et hjem for de utslåtte gatebarna og utviklingen av et evangeliesenter for distriktet.

– Senteret inneholder i dag skole, kirke og brevskolekontor, og tilbyr en form for yrkesskole med trearbeid og systue. De lager selv det som trengs til bygningene. Barna får en sårt tiltrengt skolegang, og mange meningsfylte aktiviteter hjelper dem til å bearbeide de traumatiske opplevelsene fra fortiden.

– Under oppholdet i Goma i 2002 besøkte jeg flyktningleirene og fikk blant annet se tusener bo i utrangerte hønsehus som en misjonsstasjon hadde benyttet tidligere. På grunn av den akutte matmangelen i området fikk vi skaffet til veie 30 tonn mat, som ble delt ut til enker, gatebarn og andre fattige i området.

– Nøden var til å ta og føle på, og du føler deg beklemt av å skulle representere den rike verden i omgivelser som dette, forteller Rune.

ALDRI MER DEN SAMME
I løpet av de siste årene har Rune Edvardsen besøkt Kongo mer enn ti ganger. Rune sier han blir aldri den samme igjen etter disse turene.

Han har gjentatte ganger stått ansikt til ansikt med en nød så grusom og forferdelig at han ikke finner dekkende ord for det han har sett. Problemet er at vestlige media ikke har gitt denne nøden noe ansikt. Derfor er den ukjent for folk flest i Vesten. Hadde den vært det, ville kanskje mulighetene for hjelp fra det internasjonale samfunnet vært større.

– Barn, kvinner og menn blir lemlestet, ydmyket på det verste, voldtatt og drept uten noen form for sikkerhet og beskyttelse. Dette skjer i 2004. Jeg har på nært hold sett avkuttede armer, folk med utstukket øye, oppkuttede mager og halser. Hoder med arr og dype kutt. Småbarn voldtatt av voksne menn. Barneøyne som skulle ha strålt av håp og framtidstro, men som isteden er fylt med frykt og redsel, traumer og fortvilelse, forteller Rune Edvardsen, som selv har startet og holder i gang flere prosjekter for å hjelpe de lidende i Kongo.

DINA SMELTET RUNES HJERTE
– Jeg møtte Dina første gang ved den offisielle åpningen av Bethsaida guttehjemmet som vi startet opp i Goma i juni 2003. Den nydelige jenta var da sammen med moren i Masisi, ikke langt fra Goma.

– Sammen med sin mor og far ble hun overrasket av en gjeng soldater. De drepte faren, slo moren helseløs og tok med seg lille Dina. Hun ble mishandlet og voldtatt, ja, så brutalt at hennes underliv revnet opp. En svensk lege lappet henne sammen og gav medisinsk hjelp.

– Jeg kommer aldri til å glemme Dinas øyne! Både hun og moren bar tydelig preg av det forferdelige og nedverdigende de hadde vært igjennom. Blikkene flakket, og frykten stod å lese i de fortvilte øynene deres. Bare det å få den lille jenta til å sitte i fanget var problematisk, forteller Rune.

– Dette ble starten på Dinasenteret som ble åpnet i november 2003. På det tidspunkt hadde guttegjengen vokst til 35 krabater, og behovet for å etablere også et jentesenter var overveldende. Mange voksne hadde flyktet til skogs på grunn av krigene i Kongo og i nabolandet Rwanda. Flere hundre tusen soldater plyndrer og voldtar, samtidig som de paradoksalt nok tilbyr en viss form for beskyttelse.

– Da Dr. Kabutu ikke kunne klare å hamle opp med den omfattende nøden alene, besluttet vi å hjelpe fra Sarons Dal gjennom Karis Misjon. Vi kjøpte et hus og 4-5 mål eiendom, og etablerte Dina-senteret, oppkalt etter jenta som kanskje mer enn noen andre personifiserer nøden i dagens Kongo. Senteret har 54 sengeplasser og inneholder blant annet et skolebygg, forteller Rune.

9 AV 10 ER VOLDTATT
De fleste beboerne på Dinasenteret kommer fra Masisi-området i Øst Kongo. 9 av 10 kvinner i dette område har opplevd brutale voldtekter. Mange lider av kjønnsykdommer, HIV og Aids, og har fått sine liv ødelagt på grunn av sterk fornedret mishandling.

Noen fungerer sånn noenlunde rent fysisk, men mange har opplevd å fått både geværer og pinner stukket opp i kjønnsorganene. Soldatene utfører sine ugjerninger rent systematisk som ledd i krigshandlingene; mennene drepes, de plyndrer og stjeler, og kvinner voldtas uten aldersgrense helt ned til babyer.

Dette er dagens situasjon i Kongo. Derfor er hjelpebehovene så enorme. De siste 4 årene har ca. 4 millioner mistet livet. Det er et 11. september hver dag. Mens Vesten er stadig opptatt av 11. september 2001 i New York, tenker få og ingen at det skjer ett 11. september hver dag her i Øst-Kongo der uforskyldte sivile terroriseres på det verste.

”PAPPA” RUNE MØTTE NY DINA
I forbindelse med sitt konsertkorstog september måned 2004 var Rune med sitt team tilbake på Dinasenteret i Goma. Men da møtte han en helt annerledes jente.

– Ja, Dina har virkelig forandret seg, forteller Rune gledesstrålende. -Vi tilbrakte en hel dag på senteret. Jentene hadde dannet et sangkor, og sang helt fantastisk for oss; både av hjertet, men også meget klart musikalsk sett.

– Under konsertkampanjen vi hadde var Dina og sangkoret med. Den lille jenta får mye oppmerksomhet for tiden. Hun kalte meg for Pappa Rune, og var ikke redd for å krype opp i fanget mitt denne gangen.

– Det var gledelig å være tilbake på Dinasenteret, som også hadde fått en del nye beboere siden sist gang jeg var der. Noen er fraflyttet på grunn av gjenforening med sine familier.

– Noe annet som også er gledelig er at både guttene og jentene på sentrene våre er veldig ivrige etter å fortelle andre om hva de har opplevd, og fortelle om Jesu kjærlighet. På denne måten blir tanken om funksjon som evangeliesentre mer og mer synlig.

– Under min kampanje framførte de et rollespill om HIV/Aids-problematikken, som ble meget godt mottatt. Sentrene har blitt et levende og synlig bevis i lokalmiljøet på at Jesu venner bryr seg.

FØRSTE JUL I TRYGGHET
Når dette leses er de fleste norske og nordiske familier i ferd med å forberede julefeiringen i et fritt og fredelig land.

For første gang i sitt liv kan en flokk gutter og jenter i det krigsherjede Kongo, også gå julehøytiden noenlunde trygt i møte. De har hus og hjem, og er omgitt av omsorgsfulle, nasjonale Jesustroende, som er hjelpere fulle av Jesu kjærlighet.

Dina har mistet sin far, men har etter hvert kommet over de verste traumene etter de sjokkerende opplevelsene hun var gjennom i toårsalderen. Den jenta som ses løpende rundt på senteret i dag er en totalt annerledes jente, enn den fryktsomme og skjelvende skapningen Rune første gangen møtte i Goma.

DET NYTTER Å HJELPE
– Når du har vært inne i disse områdene i Kongo og sett den brutale virkeligheten disse stakkars menneskene er nødt til å leve under, kan du ikke annet enn å rope ut etter hjelp. Folk har overhodet ikke noe valg: De er simpelthen nødt til å leve under disse uverdige forholdene.

– Dette skulle ikke gå an i dagens verden, men dessverre er dette virkeligheten noen ganger verre enn vi kan forestille oss. Men det nytter å hjelpe! Det er Bethsaida guttesenter og Dinasenteret synlige bevis for.

– Med den flotte utviklingen som nå skjer på disse sentrene, som er Troens Bevis’ forlengede armer ut til dødsskyggens Kongo, har vi tro på at tusener etter hvert skal bli hjulpet ut fra disse og lignende sentra. Men til det trenger vi din hjelp.

-Vær med på å trekke enda flere gutter og jenter ut av den brutale virkeligheten i dagens Kongo. Det er oppfordringen fra Sarons Dal til alle våre lesere innfor denne julen, sier Rune Edvardsen, som planlegger nye framstøt i Afrikas blødende hjerte i de kommende årene.

Kilde: Troens Bevis Desember 2004