I Tartarstan soner en bitter fange sin fjerde fengselsdom. I Basjkirstan rømmer en vellykket kunster fra utstillinger og ekteskap. Begge møter innfødte misjonærer fra Troens Bevis. Og begge får et nytt møte med livet.

Lengst øst i Europa ligger to autonome republikker som tidligere tilhørte Sovjetunionen – Tartarstan og Basjkirstan. Folkene i begge disse land er hovedsaklig nominelle muslimer, men har de siste årene vist stor interesse når de ofte, for første gang hører evangeliet om Jesus forkynt. Etter Aril Edvardsen holdt vennskapsmøter og predikantseminar i disse to land i 1995, får 6 innfødte misjonærer nå underhold fra Norge.

Damir Sharafeyev bor i Saransk i Tartarstan. Der er han pastor for en menighet som spesielt viser omsorg for stoffmisbrukere.

Det var til ham Oleg kom da han ble benådet fra sin 4. fengselsdom. Men ute på gaten ble han snart en ny type fange, han ble narkoman. Innfødt misjonær Damir Sharafeyev og fellesskapet i Saransk gav allikevel ikke opp Oleg, og etter hvert ble han helt fri fra både narkotika og bitterhet. Nå hjelper han andre narkomane.

– Etter en tid med rehabilitering begynte jeg å tjene Herren blant narkomane, sammen med min kone Valentina, forteller Oleg.

– Jeg har et hjem på en øy hvor jeg forsørger familien gjennom jordbruk og fiske. Vi inviterer narkomane til å bo hos oss. Til å begynne med forsto ikke menigheten hva vi holdt på med. Men etter hvert fikk menigheten se frukter av arbeidet og nå velsigner de oss og vi er en del av fellesskapet igjen. Jeg håper jeg i fremtiden kan være med å etablere flere hjem for stoff- og alkoholmisbrukere. Misbruk av rusmidler er et stort problem i hele Russland og republikkene.

Pavel Vedernikov er en annen innfødt misjonær som bor i Ufa i Basjkirstan. Det var han og hans menighet kunstneren Anatoly kom i kontakt med da han var på rømmen fra sitt tidligere liv.

– Jeg er født i en fjernliggende by i Arkhangelsk, forteller Anatoly. Jeg studerte kunst og har hatt flere jobber i forskjellige gallerier. Jeg var gift i 13 år. Mange misunte oss, for alt virket så vellykket. Men vårt samliv fungerte ikke, vi var som fremmede for hverandre. Så en dag bestemte jeg meg for å reise. Første året bodde jeg på et hotell, fordi jeg fikk i oppdrag å være kreativ leder for oppussingen av hotellet. Jeg hadde også en annen jobb, som leder i et firma, men fant meg ikke til rette i denne rollen. Mange ble overrasket da jeg sluttet.

Anatoly søkte tilflukt i et kloster for å lete etter Gud, men fant det meningsløst å be til ikoner, deriblant flere han hadde malt selv i sitt tidligere liv som kunstner.

– Jeg forlot klosteret og begynte å vandre rund fra sted til sted. Jeg besøkte flere steder i Russland og kjente hele tiden Guds nærvær.

En vinternatt gikk jeg langs en vei og prøvde å stanse en bil som jeg kunne bli med til neste sted. Men ingen stanset. Jeg kom til et busstopp og satte meg ned der. Da hørte jeg en lastebil som bremset opp. Sjåføren lurte på om jeg ventet på bussen. Etter at vi hadde snakket litt sammen fikk jeg være med ham. Han var en troende og vi hadde en fin samtale alle de 350 kilometerne vi kjørte.

Etter en tøff reise kom Anatoly omsider til Ufa, hovedstaden i Basjkirstan. Det var her han en gang hadde vært student.

– Byen hadde forandret seg dramatisk. Jeg vandret langs gatene, det var kaldt og jeg hadde ingen steder å gå. Jeg nådde et punkt hvor jeg holdt på å gi opp. Jeg vandret rundt og ba til Gud: “Hjelp meg, vis meg hva jeg skal gjøre, hvor jeg kan gå. Send noen som kan vise meg veien.” Plutselig var det en mann som kom bort til meg og begynte å snakke til meg om Gud og om troen. Jeg fikk vite at han het Gerasim og han inviterte meg til møter. Jeg satte meg ned på en benk og takket Gud som hadde hørt min bønn.

Nå er Anatoly en aktiv troende som har funnet et hjem og et varmt felleskap i menigheten til Pavel. Slik oppsumerer Anatoly sin dramatiske reise:

– Jeg takker Gud for alt. Jeg takker ham for alle mine år som fremmed. Jeg takker Gud som hjelper meg i vanskeligheter, og reddet mitt liv mange ganger. Jeg takker for dette huset, for menigheten og alle brødre og søstre som har tatt imot meg. Og for Gerasim som møtte meg den kalde natten.

Siden Aril Edvardsens besøk med vennskapsmøter og predikantseminar i 1995, har innfødte misjonærer jobbet med å nå de 530 unådde folkeslag i det tidligere Sovjetunionen.