– I flere år visste jeg at Gud forberedte meg til noe spesielt, men jeg kunne aldri ha gjettet at det var å hjelpe flyktninger på Karmel-fjellet i Israel, forteller Rita Tsukahira.

Rita Tsukahira og mannen Peter er ledere for Khehilat HaKarmel menigheten på Karmel-fjellet. Historien deres begynte i 1973 da de som kjærester besøkte Santa Fe i USA. Der gikk Rita innom et kaffehus en kveld som het Shalom og fikk høre historien til en jødisk hippi som hadde gitt hjertet sitt til Messias. Rita var amerikansk jøde, og den kvelden tok hun også imot Messias som sin frelser. Da Peter, som var japansk amerikaner, så den radikale forandringen i Ritas liv, gav han også sitt liv til Gud. De giftet seg kort tid etter, og drømmen om å reise til Israel vokste snart frem. Etter bibelskole og fem år i Tokyo reiste de til Haifa og startet et husfelleskap. Og i 1991 ble Rita og Peter bedt om å være pastorer for den messianske menigheten som begynte å vokse ut av et rehabiliteringssenter for narkomane.

Krisehjem
Men i 2002 fikk Rita det hun kaller en påskyndelse fra Gud om å starte et krisehjem for kvinner i tilknytning til menigheten de drev på Karmel-fjellet. Det nye krisesenteret skulle sørge for et trygt sted der kvinner kunne finne ly i armene til Herren mens de lærte om hans kjærlighet, beskyttelse og håp, sier hun.
– Da vi åpnet dørene på krisesenteret i januar i 2004 hadde vi ikke en anelse om hvem Gud kom til å sende oss, da vi aldri annonserte senteret eller søkte etter kvinner vi kunne hjelpe. Men Herren begynte å sende oss en jevn strøm av kvinner som var i krise fra alle mulige bakgrunner; arabere, jøder, innfødte israelere og immigranter. Og til vår store overraskelse kom det også kvinner fra nasjonene, den første var Milena fra Colombia som var en av mange tusen utenlandske arbeidere som søkte etter et bedre liv i Israel. Hennes arabiske kjæreste hadde forsøkt å drepe henne, og hun var under politibeskyttelse mens hun ventet på å vitne mot han i retten.
Gjennom Milena ble senteret til Rita introdusert til en helt ny verden av offentlige hjelpetjenester, rettsystemets irrganger og humanitære organisasjoner som forsøker å hjelpe de som lider urett og er utenfor myndighetenes beskyttelse.

”Noe stort”
Så, i mars i 2006, fikk Rita en telefon fra immigrasjonspolitiet i Israel som skulle forandre hele fremtiden til krisesenteret.
– Da jeg svarte telefonen hørte jeg Herren si til meg at “Rita, dette kommer til å bli stort”. Jeg fikk høre at politiet hadde anholdt en sudansk kvinne på grensen og fikk beskjed om at dersom jeg ikke tok henne kom hun til å bli skilt fra sin 6 år gamle datter og satt i fengsel.
På det tidspunktet var det kun en annen sudansk kvinne i Israel. Et par hundre sudanske menn hadde allerede kommet til landet som flyktninger og ble holdt i fengsel. De hadde klart å rømme fra den 20 år gamle krigen mellom Khartoum og folkemordet som fant sted i Darfur. De fleste søkte tilflukt i Egypt, men der ble de også utsatt for fare og forfølgelse. Så satset det alt de hadde og betalte ofte flere hundre dollar til Beduin guider som tok dem opp til grensen av Israel så flyktningene kunne krysse ørkenen skjult av nattens mørke. Etter å ha gått i timevis ville flyktingene bli funnet av israelske soldater som tok dem med til basene sine.

Gata eller oss
Fordi Sudan blir betraktet som ett fiendtlig land av Israel, ble flyktningene behandlet som en sikkerhetsrisiko og satt i fengsel. Men immigrasjonspolitiet har ikke noe sted der de kan sette kvinner og barn, forklarer Rita.
– Vi tok imot den sudanske kvinnen i 2006. Hun het Aida og var både gravid og traumatisert etter å ha krysset ørkenen under de farligste omstendigheter. Aida var den første kvinnen av mange som kom til oss på denne måten. Jeg husker en kvinne som kom til oss som het Magdas. Rita begynner å gråte. -De må betale beduinene masse penger for å lede dem gjennom ørkenen fra Sudan til Egypt. Hennes mann, helt utkjørt og nær døden av tørst, drakk fra en bensinkanne og døde i armene hennes. Vi tror at hun deretter ble voldtatt av de to mennene som guidet dem. Flyktningene risikerer livet sitt for å komme hit. Mange er asylsøkere, de har blitt slått og torturert. Mange er nominelle kristne med en okkult stammetro, andre er muslimer. Også befinner de seg plutselig hos oss, et Messiansk jødisk felleskap i en druse landsby nord i Israel!

Barn i nød
Ett år etter at Rita åpnet senteret begynte plutselig hundrevis av flyktninger, mange fra Eritrea der de islamske styresmaktene forfølger kristne, å krysse grensen til Israel. En humanitær krise ble erklært og Israel og flere hjelpeorganisasjoner satte opp flere mottak for å ta i mot kvinner og barn. Men mottakene ble snart overfylte og forholdene ble stadig dårligere.
 – Som en senter som hadde hjulpet denne gruppen med folk i over ett år følte vi en byrde for å hjelpe disse nykommerne som levde med lite mat og utstyr. Under et besøk til det største mottaket sør i Tel Aviv ble hjertene våre rørt av to små jenter, som da var syv og åtte år. Faren deres hadde blitt igjen i Sudan, og moren deres hadde prøvd å krysse inn til Israel med dem og to yngre søsken. Fra det vi forstod ble moren tatt av Egyptiske soldater. I øyeblikkets desperasjon sendte hun de to eldste jentene av gårde med en av mennene i gruppen for at de skulle komme seg i sikkerhet i Israel. På en eller annen måte fant de veien til dette mottaket som holder til i et av de verste strøkene i Tel Aviv. Vi tryglet mottaket om å få lov til å ta Mona Lise og Mikela med oss til vårt mottak der de ville få sitt eget rom og ha anledning til å være sammen med andre barn på et trygt og vakkert sted. Selv om det var vårt hjertes ønske å se dem gjenforent med sin mor, var det allikevel en stor velsignelse å se dem danse i vår Sabbats samling og vokse i forståelsen av Guds kjærlighet!

Til Norge
I ettertid har de lært at moren til jentene ikke lever lenger. Faren til jentene er kommet til Norge som flyktning, og de er blitt kontaktet av norske myndigheter, som ifølge Rita, arbeider for å få jentene til Norge så de kan bli gjenforent med faren.
– Vår bønn er alltid at Herren skal sende oss de kvinnene og barna som trenger oss mest, for det er så mange som trenger hjelp. Nesten alle som kommer til oss er gravide eller har små barn.

Guds hånd
Rita forteller at det de gjør er basert på bibelens oppfordring i 3. Mosebok 19: 33-34; ”Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke undertrykke ham. Dere skal behandle ham som en landsmann. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt.”
-Dette er en utfordring til israelerne, inkludert de messianske troende, da vi har så mange andre problemer som truer landet vårt at det å ta seg av de fremmede ikke er en prioritet. Med det er helt klart at Gud, i hans oppfordring til vårt folk, ikke tenker slik. Så lenge som han forstetter å bringe oss kvinner som Aida, og barn som Mona Lise og Mikela, vil vi fortsette å være Guds utstrakte hånd til de fremmede, de undertrykte og de farløse, forsikrer Rita.

Troens Bevis Verdens Evangelisering støtter i dag 11 messianske jøder og kristne palestinere i Israel og i de palestinke områdene som virker som Innfødte Evangelister.