Jack Y. Sarah var en ung, sint og steinkastende palestinsk aktivist i Jerusalems gater. I dag er han en av Troens Bevis sine innfødte evangelister og arbeider for fred og forsoning.

 Jack Sarah vokste opp i en katolsk familie i gamlebyen i Jerusalem der han gikk på en luthersk skole. 11988, da han bare var 13 år gammel, ble han plukket opp av det israelske politiet.

– Jeg var på vei til en butikk for å handle for min mor, og plutselig ble jeg tatt av israelske soldater. De tok meg til politistasjonen og anklaget meg for å kaste steiner, selv om jeg ikke hadde gjort det. En kort tid senere skjedde det samme igjen, og denne gangen måtte jeg overnatte i en celle på politistasjonen.
Disse hendelsene begynte å forme Jacks tankegang.
– På grunn av de falske anklagene fra politiet oppdaget jeg at jeg ville hevne meg. Jeg ble med i det Palestinske Kommunist Partiet og ble  leder her i Gamlebyen. Selv om det var en av de mer fredelige palestinske gruppene, var vi allikevel involvert i demonstrasjoner og graffittmaling og andre ting mens vi krevde vår egen palestinske stat. Før jeg fikk juling av det israelske politiet ville jeg aldri ha drømt om å bli involvert i en politisk bevegelse, men nå følte jeg at jeg ikke hadde noe valg. Jeg led. Folket mitt led.

Fikk nok av fengsel
Jack gikk på gymnaset i denne tiden. Drømmen hans var å bli musiker. Etter at han hadde sont flere småstraffer i israelsk fengsel, bestemte han seg for å slutte med politiske aktiviteter.

– Den siste gangen jeg var i fengsel, satt jeg inne i tre måneder. Gulf-krigen pågikk, og jeg husker at jeg kunne se bomber som kom over oss og landet i Israel. Jeg så at jeg trengte forvandling i livet mitt. Jeg ville hjelpe folket mitt, men jeg skjønte at jeg hjalp dem ikke med å kaste steiner. Så tenkte jeg at hvis jeg ble en sosialarbeider kunne jeg hjelpe mer. Jeg forlot fengselet, sluttet på gymnaset og begynte i stedet å ruse meg på narkotika.
Men noe nytt var like rundt hjørnet for Jack. Foreldrene flyttet til et nytt hus og det viste seg at naboen deres var en kristen.
– Jeg skjønte at han levde et veldig annerledes liv enn meg, forklarer Jack. – Han var en ung gutt men han gjorde ikke de tingene jeg gjorde. Han gikk på andre steder, han gikk i en menighet og han gjorde gode ting. Så jeg fant ut at jeg måtte spørre denne fyren hva det var som gjorde livet hans så annerledes. Han inviterte meg til å møte han og en annen, og begge viste seg å være ledere i den evangeliske kirken i Gamlebyen. De forklarte evangeliet for meg og jeg bad og gav livet mitt til Herren. Det var 10. august 1991.

Slik begynte Jack  å forandre seg, men det var en lang prosess.

– Det første året var spesielt vanskelig pågrunn av min bakgrunn. Etter tre måneder begynte jeg på bibelskole mens jeg tenkte at jeg fremdeles kunne bli en sosialarbeider.

Fri fra hat og hevn
På bibelskolen traff Jack en som het Salim Munayer, en palestinsk kristen involvert i forsoningsarbeid mellom jøder og arabere og grunnlegger av fredsorganisasjonen Musalaha.
– Salim var en av lærerne mine ved bibelskolen. I oktober i 1991 inviterte han meg på en tur ut i ørkenen. Han nevnte noe om å reise sammen med messianske jøder. Da visste jeg ikke at messianske jøder var jøder som hadde tatt imot Messias som sin frelser. Det ble en ny opplevelse for meg. Jeg hadde så mange minner av israelere som behandlet meg dårlig og som hatet meg, men her traff jeg israelere som elsket den samme Herre som jeg gjorde. Akkurat som meg ville de tjene Jesus, og jeg oppdaget at jeg begynte å få legedom fra følelsene av hat og hevn som hadde gjennomsyret meg. Jeg visste at som kristen var det galt å hate, men jeg hadde fremdeles minnene om hva som hadde skjedd med meg. Men så ba jeg om tilgivelse for de negative følelsene jeg hadde mot de jødiske troende som var sammen med oss.

Har sin pris
Nå er Jack selv pastor for den evangeliske menigheten for arabere i gamlebyen i Jerusalem der han kom til tro i 1991. Som svar på spørsmålet hvor viktig han mener forsoning mellom jødiske og arabiske troende er, sier han;
– Det er et vitnesbyrd og en demonstrasjon av sann fred når vi tilber Gud sammen. Jødiske og arabiske kristne må holde sammen og finne praktiske måter å hjelpe hverandre på. Kristne som kommer hit fra vesten bør ikke ta en politisk side, de bør heller ikle seg Jesu hjertelag. Ikke ta sider. På mange måter føler kirken her seg separert fra Vesten; vi har behov for å føle kjærlighet fra Vesten slik at vi kan kjenne at vi er en del av Jesu legeme. Vi trenger også praktisk hjelp, folk som vil støtte oss økonomisk og hjelpe oss å spre evangeliet.