Etter flere år som flyktninger i Afrika fikk Grace og barna plutselig en uke med mirakler.

Det er gått 8 år siden Grace Wenepai Enosa, datteren Beatrice og sønnen Christopher kom til Namsos som kvoteflyktninger. I dag går Beatrice i 9. klasse og Christopher går i 3. klasse. De har også fått en familiegjenforening med sønnen Joseph, som i dag er 16 år. Hans billett til Norge var en kjærlighetsgave fra Kirken i Dalen i Kvinesdal.  

Grace har tre år bak seg på bibelskolen i Sarons Dal, og nå er det andre innvandrere i Norge som ligger henne på hjertet. Gjennom arbeid på asylmottaket i bygda og organisasjonen hun har startet, ”Jesus International”, støtter hun gjerne dem som trenger en hjelpende hånd. Hun inviterer også interesserte til å bli med i en bibelgruppe. Her har det vært folk fra Kongo, Liberia, Nigeria, Etiopia, Eritrea, Ghana, Afghanistan og Irak. De fleste reiser videre, enten tilbake til hjemlandet sitt eller til et annet sted i Norge. Men etter å ha møtt den lille kvinnen fra Sudan er det flere av dem som reiser videre med en ny tro på Gud og Hans omsorg for dem.

Farefull livsferd
Grace vokste opp i en søskenflokk på 10 i Sør-Sudan.  I 1965 måtte familien flykte da det brøt ut krig i landet.  Moren, som da var gravid med Grace, gikk på bena hele veien til Kongo for å komme i trygghet. Det var først da Grace var 9 år at de kunne vende hjem igjen.

Faren hennes var lærer og hadde vokst opp hos et misjonsektepar i Sudan. Etter noen år som flyktninger i Kongo, sendte den Anglikanske kirken faren til Uganda på bibelskole. Familien var takknemlig for tilbudet som faren fikk til å studere teologi, men det betydde også at moren var alene om ansvaret for alle 10 barna i tre år. Samtidig måtte hun også dyrke alt de skulle spise.

 – Vi bodde i et flyktningområde der vi fikk leve av det vi klarte å gro.  Men det måtte også være nok til å selge litt så vi kunne kjøpe såpe, salt og stekeolje. Det var det eneste vi brukte penger på, husker Grace.

Pastor uten lønn
Tilbake i Sudan fortsatte faren som pastor på fulltid, men uten lønn, og moren måtte jobbe som lærer for å skaffe mat til familien.

-Selv om faren min var Anglikansk prest fikk vi etter en stund hjelp fra den katolske kirken som betalte skolepengene for oss barna, forteller Grace.

– Jeg husker godt at det var dager da vi ikke hadde mat i huset. Da satt faren min i stolen og ba hele tiden. Han var sterk i troen og kunne store deler av bibelen utenat. Hans liv forandret mitt liv, mener Grace, og legger til at faren ble 90 år gammel og døde i 2003.

Manglet medisin
Familien var så fattig at de hadde heller ikke penger til medisin. Dette skulle koste moren livet. Hun ble smittet av en sykdom etter at de flyttet til et nytt område der faren virket som evangelist. Den katolske kirken gav moren litt medisin, men de hadde ikke nok, og moren døde i løpet av ett år.

Flyktning på ny
-På den tiden hadde jeg akkurat giftet meg, forteller Grace.
Men ekteskapet ble raskt en katastrofe da det viste seg at mannen i hemmelighet også var gift med en annen kvinne som han etter hvert fikk fire barn med.

Så brøt det på ny ut krig, og ektemannen tok med seg Grace og den andre konen til en flyktningleir i Sentral Afrika. Der fikk Grace etter hvert innvilget skillsmisse, en ikke ukomplisert sak, og fikk seg jobb for en amerikansk hjelpeorganisasjon i leiren.
 – Selv om jeg ikke var frelst, fastet og ba jeg at Gud måtte løse meg fra den nedverdigende familiesituasjonen jeg befant meg i. Der føler jeg at det var min fars tro som bar meg, forteller hun.

Hjelp i siste liten
Etter fire år trakk hjelpeorganisasjonen seg ut, men de ga løfter om å hjelpe henne og datteren Beatrice, som da var to år, å komme til USA. Grace reiste derfor opp til hovedstaden for å kontakte den amerikanske ambassaden. Der fikk hun beskjed om å vente inntil de klarte å skaffe sponsorer for henne. Sponsorer som aldri kom.

– På det tidspunktet var jeg ikke frelst, men jeg var redd for aids og jeg visste hva som var rett og galt. Jeg hadde fått noen venninner som vi fikk bo hos. Nøden var stor, og de ville jeg skulle prostistuere meg slik som dem for å skaffe penger til mat. Men jeg ville ikke og jeg ba inderlig Gud om hjelp. Men jeg fikk ikke arbeid, og etter en stund lo de av meg og sa at Gud hjalp meg jo ikke. De hånte meg og lurte på hvordan jeg kunne spise av det de tjente når jeg ikke ville gå den veien selv.

– Tilslutt så jeg ikke noen annen utvei for å få penger til mat for Beatrice og meg selv, så jeg gikk med på å møte en mann en søndag formiddag. Men han kom ikke til avtalen, og jeg gikk inn i en kirke som hadde gudstjeneste. Det var en pinsemenighet med sterk forkynnelse, og på det møte ble jeg frelst, forteller Grace.

Hun begynte i en gruppe for nye troende, og fikk litt økonomisk hjelp fra menigheten.

Nye komplikasjoner
Mens hun forsatte å be Gud om en løsning for henne og datteren, dukket plutselig faren til datteren opp, en kjæreste fra flyktningleiren. Grace var usikker på om dette kunne være Guds svar for hennes situasjon, og han fikk flytte inn med dem. Men da stoppet også hjelpen fra menigheten opp. Da hun ble gravid stakk kjæresten for andre gang, slik han hadde gjort da hun ventet Beatrice.

– Nå gikk jeg en veldig vanskelig tid i møte. Beatrice fikk litt mat av naboene, men jeg hadde ingenting. Jeg hadde ikke penger til å gå til legeundersøkelse, og jeg hadde ikke betalt husleie på seks måneder. Etter tre dager uten mat sa jeg til Gud at ditt ord er mat for meg.  Dagen etter banket det på døren og en mann fortalte at Gud hadde sagt at han skulle gi meg penger til mat. Senere hadde jeg en rar drøm om to menn som åpnet en vei for meg. Dagen etter kom det to menn fra den katolske kirken. De tok notater, så hvordan jeg bodde, betalte husleien min, gav meg mat og penger til en legeundersøkelse.

Mirakel uken
– Men da jeg var åtte måneder på vei hadde jeg ennå ikke et plagg til babyen, vi var igjen tom for mat og jeg var veldig fortvilet. Så kom det plutselig ei katolsk søster på døra. Hun hadde med seg babytøy og sa at jeg måtte gå til FN kontoret. Der gav de meg penger, og så kom pastorens kone fra min menighet med varme klær hun hadde sydd til barna og meg. Og innen uka var omme fikk jeg beskjed fra FN kontoret at jeg var akseptert som kvoteflyktning og at de allerede hadde funnet en plass til meg i Namsos i Norge. Jeg kunne ikke tro det. Jeg fikk alle miraklene mine på en uke, forteller Grace mens hun svelger tårene.

Men før hun kunne sette seg på flyet måtte Christopher bli født. Da han var fem måneder kom den lille familien til Namsos der de ble varmt mottatt og plassert i en leilighet.

Fikk god hjelp
Grace forteller at helt fra første stund i Namsos fikk hun spørsmål og hjelp til å finne ut hva hun vil jobbe med.
-Jeg har alltid tenkt at jeg ville jobbe med å hjelpe andre.  Etter tre år på bibelskolen i Sarons Dal fikk jeg videreutdanne meg til barne- og ungdomsarbeider.

Grace er stadig like forundret hvordan Gud svarte hennes bønn og at hun er i ett land hun aldri har hatt noe tilknytning til.
 -At jeg, som ikke har noe familie eller røtter i Norge plutselig kom hit, kan bare være Guds nåde. Nå vil jeg bruke livet mitt til å hjelpe andre.

Gi aldri opp!
Når hun deler sin historie er budskapet hennes over alle andre ting å ikke gi opp når en ber.  Hun sier at av og til takker hun Gud for de vanskelige tingene hun har opplevd. Det har gjort henne grunnfestet i troen.

 – Gud hører alle bønner. Jeg trodde jeg ville få svar innen ett par timer første gang jeg ba om hjelp. Men jeg ser det er prosesser en må igjennom. Men ikke gi opp, Gud hører alle bønner, legger hun skråsikkert til.