Troens Bevis sin humanitære gren har gått inn med fast støtte til et sykehus bygd av norske pinsevenner i Kitutu. Som eneste sykehus i et område med 126 000 mennesker betyr behandlingen liv eller død for de fattigste av de fattige.

Da Rune Edvardsen holdt en kampanje i Kamituga i Øst-Kongo i juni i 2011 fikk teamet fra Troens Bevis besøke det eneste lokale sykehuset i området som ligger i Kitutu. Sykehuset ble bygd av norske pinsevenner (PYM) i 2004 og gjør et fantastisk arbeid, og alle som jobber der kan betegnes som helter. Men sykehuset var i desperat behov av mer støtte. Dette sykehuset er det eneste helsetilbudet i et befolkningsområde på 126 000 mennesker, og sykehuset har kun 120 sengeplasser.  

Skremmende behov
Kitutu i Kongo ligger i Kivu-provinsen som grenser til Rwanda ved Kivusjøen. Kitutu ligger ca. 20 mil sørøst for provinshovedstaden Bukavu. Norsk misjon har hatt arbeid i området siden 1947, og litt helsearbeid ble startet først på 60-tallet. Det har siden vokst. Gerd Mjelde fra PYM forteller at hun kom inn i arbeidet i 1980, og har siden hatt tilsyn her.

Kongo har siden 1990 vært hjemsøkt av kriger og milits, som i stor grad har rammet sivilbefolkningen. Over 5 millioner er døde som en konsekvens av krigen. Inntil nå herjer hutumilitsen (som utførte massakren i Rwanda 94) landsbyene i Øst-Kongo. De lever som flyktninger i regnskogen, og utfører de groveste overgrep mot folket. Mange er offer for ran, voldtekt, drap og mishandling, plyndring og brenning av landsbyer. Dette har ført til mengder av internflyktninger i perioder, som søker ly i landsbyene rundt sykehuset, hvor vi har militær vakt hele tiden, forteller Gerd Mjelde.

– Da vi i 2004 så krigens helsekonsekvenser blant folk, og at alt statlig sykearbeid lå nede, bestemte vi oss for å bygge sykehus. Dette har vi nå gjort ved hjelp frivillige gaver, støtte fra NORAD og stor dugnadsinnsats fra befolkningen lokalt, forteller hun.

Mer enn akuttmottak
Sykehuset har i dag 30 ansatte. De hjelper 300 pasienter i løpet av en måned eller 15 per dag.

– Vi har en fødeavdeling, røntgen, operasjonsstuer, kirurgi og medisin. I tillegg har vi barneavdelingen, hvor vi bl.a. tar oss av underernærte barn. Vi kjøper mat lokalt og tilbyr medisinsk behandling til disse barna. En nutrisjonist tar seg spesielt av disse, forklarer Gerd.

Sykehuset tar seg også av mange handikappede barn. Under krigen var det umulig å få samlet folk til vaksinering, dermed brøt det ut polio-epidemier. Det medfører lammelse spesielt i bena, og barna blir da ofte ignorert og krabber rundt i landsbyen på ”alle fire”.

– Vi har i alt fått hjulpet over 80 slike barn til å kunne gå med krykker, sier Gerd.

– Det gjøres ved å få rettet ut bena igjen med gips eller kirurgi ved et senter i Bukavu. Men vi følger opp barna lokalt etterpå. Mange av dem har ikke fått gå på skole, noe vi hjelper dem med. Det koster ca. 400 dollar for operasjon og gjenopptrening, samt mat og transport. Men å ha dem på skolen koster ca. 1 euro pr mnd., samt uniform og skrivemateriell.
Sykehuset hjelper også foreldreløse og barn av voldtatte på skolen. Mange internflyktninger sliter med dette.

– Men dessverre rekker ikke det vi har til alle, beklager Gerd.

Store behov
Gerd forteller at også på sykehuset merker de fattigdommen blant de internt fordrevne. De klarer ikke å betale for seg, og det gjør at sykehuset nå går i underskudd. De har ingen fast støtteordning, så de er avhengig av lokale inntekter, og frivillige gaver.

Under omvisningen på sykehuset i juni stopper teamet fra Troens Bevis ved en kvinne som forteller sin brutale historie. Hun hadde blitt voldtatt av flere soldater og tatt til fange. For kort tid siden hadde hun klart å rømme og fikk nå behandling på senteret. Teamet møter også en fire år gammel jente. Moren var ute på åkeren og jobbet da en ung gutt kom inn i huset og voldtok jenta. Nå har jenta vært på sykehuset i fem dager og mottar blant annet preventiv behandling mot aids. Legen forteller at behandlingen må starte innen 72 timer etter voldtekten for at den skal være effektiv.

Da Troens Bevis sin humanitære gren, Dina Stiftelsen, så de store behovene og hvor hardt sykehusets arbeidere jobber for å hjelpe de fattigste av de fattige, bestemte Dina Stiftelsen seg for å gå inn som fast støttepartner, og sykehuset har mottatt støtte fra Dina Stiftelsen hver måned siden oktober i 2011.