Etter en motorsykkelulykke fikk en misjonær i Asias slum vise en hel  familie at Gud bryr seg om dem.

Styrtregnet slo ned i asfalten da Lila og Wan skulle hjem fra jobb en sen fredags ettermiddag på motorsykkelen deres. På den andre siden av byen var det en familie som kjørte bestemoren sin i full fart til sykehuset. Veiene møttes i en farlig sving og lyden av knust metall skulle gi gjenklang i Lilys ører i flere dager. Hjelmen hennes falt av og hodet ble slått rett ned i asfalten. Det lokale sykehuset som led av kronisk mangel på det meste sendte dem hjem med litt gassbind rundt sårene og antibiotika for den traumatiske hodeskaden.

Mellom liv og død
To timer senere banket det på døren. Det viste seg å være Wan i full panikk. “Lila falt”, sa han. Desperasjonen i stemmen sa mye mer. Jeg la ikke merke til hans eget ben som var dekket av blod. Jeg la ikke merke til regnet som pøste ned mens jeg sprang over gårdsplassen med en pakke med førstehjelpsutstyr i hånden. Det eneste jeg så var Lila som lå sammenkrøllet i en seng i ett bitte lite rom, mens hun holdt hendene rundt hodet. 

“Kjære deg, hva har skjedd, ropte jeg. Hva skjedde til min søster-venn? “

De neste timene holdt jeg den livløse kroppen hennes i armene mine mens hun hvisket, “Jeg tror jeg må være død. Hvorfor er jeg ikke død?”
“Fordi”, svarte jeg, “Gud har en plan med ditt liv. Ikke vær redd. Gud elsker deg. Kan jeg få lov til å be for deg?”

Og så ba jeg navnet Jesus over hennes kropp og sjel. Jeg ba med den styrke og bestemthet som bare en ”liv og død” situasjon frembringer. Jeg tror at i løpet av de neste timene så helbredet Gud henne. Hun våknet til. Hun begynte å spise. Å snakke. Å le. Fire timer senere var jeg sikker på at hun kom til å leve natten gjennom.

Førstehjelp som gave
Historien slutter ikke her. Neste morgen så Wans ben forferdelig ut og jeg var helt sikker på at sårsalven min ikke var nok. Det var helle ikke noe Google svar på hvordan en renser ett motorsykkel sår i en Asiatisk slum der det ikke finnes medisinsk utstyr! Men så husket jeg en Power Point presentasjon jeg hadde fått som gave, komplett med bilder og instruksjoner, som het “Stell av sår”. Jeg fulgte punktene og fikk gitt Wan litt antibiotika som vi tilfeldigvis hadde i huset. For meg var dette en øyeblikkelig og mirakuløs forsørgelse fra Gud. Benet hans ble helt bra.
Senere den dagen takket hele Wans familie oss.

“Tusen takk for at dere hjalp oss. Din hjelp var bedre enn penger, bedre enn mat. Din hjelp var Guds kjærlighet.”

Kilde: Misjonsnytt,Troens Bevis Magasinet/pioneers.org