Hvert år drar tusenvis av norske skoleelever på tur Polen og Tyskland med Aktive Fredsreiser. Hensikten med turen er å gi elevene kunnskap om hva som engang skjedde i konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig, men også å gi dem forståelse av at det er saker det er viktig å motkjempe også i dag. 

Sola varmer i ryggen en høstdag i oktober mens 46 ungdommer, 20 foresatte og en lærer fra Kvinesdal ungdomsskole står ved minnesmerket over drepte nordmenn i Auschwitz-Birkenau konsentrasjonsleir. En bukett blir nedlagt og så rettes oppmerksomheten mot minnesteinen ved siden av.

Racime van den Berg, pappa til en av elevene, tar ett steg frem og legger ned en rose over Holocaust minnet for jødene som mistet livet. Nederlenderen som bosatte seg med familien sin i Kvinesdal for 12 år siden, er av jødisk herkomst. Han vet om 9 familiemedlemmer som ble sendt til Auschwitz fra Nederland under andre verdenskrig.  Alle ble drept.

-To av dem var 17 år gamle, og en av dem 16 år. Nå er jeg her med min 15 år gamle sønn. Det er klart det er en spesiell dag for meg, sier Racime.

-Idet vi gikk inn i Auschwiz fikk vi se et bilde av noen jødiske barn som går av toget på stasjonen inne i leiren. Det antas at de barna var døde én time etter det bildet ble tatt. Det er et bilde som har satt seg på netthinnen min. Det kunne vært min sønn, en av våre ungdommer.

 Racime Van der Berg skjulte ikke at det var mange sterke inntrykk underveis.

Hvert år reiser nærmere 15000 norske skoleelever til Polen med Aktive Fredsreiser. Ungdomsskolen i Kvinesdal har mangeårig tradisjon for disse turene, og i høstferien satte et nytt kull med 10. klassinger seg på bussen mot konsentrasjonsleirene utenfor Krakow og Berlin. Den eneste endringen er at tidligere ble turene arrangert i skolens regi, nå er det foreldre som arrangerer turene.

Denne gangen er det mamma og helsesøster i Kvinesdal, Ingrid Omland Grimstad, som har trukket i trådene, men under selve turen er det hennes mann, Per Anders Grimstad, som er med og leder an.

-Jeg tror at det er enormt viktig å gi ungdommene forståelsen av at det er ting som er viktig å stå for i dag. Og at det er nær historie som aldri må gjentas, sier han.

Elevene ved Kvinesdal Ungdsomsskole på vei inn i Auswitz.

Utruster ungdommene
Hvite Busser, som opprinnelig stod for disse turene, ble grunnlagt i 1992 av Helga Arntzen. Nå driver hun Aktive Fredsreiser. Inntil nå har over 160,000 deltagere fra Norge vært med på reisene.

-Hensikten med turene er å gi ungdommene kraft og tro på at de kan gjøre noe når de kommer hjem. At de er viktige og kan selv fremme fredsskapende prosesser i samfunnet, forklarer hun.
Helga opplevde selv å være flyktning da hun som tysk 6-åring i 1948 flyttet til bestemoren i det som skulle bli Øst-Berlin.

-Jeg har opplevd å være et ensomt barn som lengtet etter trygghet og omsorg. Og jeg har blitt hjernevasket og lurt av politisk propaganda. Mange slike bitre erfaringer fra oppveksten ligger som en drivkraft i det arbeidet jeg gjør nå, for å prøve å gjøre verden til et litt bedre sted, sier hun.

Elevene fikk se Berlin muren slik den er i dag.

I 1953 klarte Helgas familie å ta seg over til Frankfurt før Berlin muren ble bygd. Hun mener turene er mer aktuelle enn noen gang for å minne ungdommene på at det fremdeles er saker å kjempe mot i dagens samfunn.

-Mange ting kan man gå tilbake og rette opp. Selv mange av de som overlevde Holocaust har klart å leve videre. Men en ting man ikke kan få tilbake er tid. En barndom kan aldri gis tilbake til dem som er frarøvet den. Det er ikke de voksne som må beskyttes, men alle verdens barn.

Tidsvitne
Denne dagen i Birkenau får elevene treffe Arne Eilertsen (86). Han har tatt turen fra Lillesand til Polen for å fortelle elevene om sine opplevelser fra krigsårene i Kristiansand. Arne er det som kalles 2. generasjons tidsvitne.

Andre generasjonsvitne Arne Eilertsen deler sin historie med elevene under besøket til Auschwitz-Birkenau.

Faren hans, som var aktiv innen motstandsbevegelsen, ble arrestert og var en av de 10 000 nordmennene som ble sendt videre fra Grini til konsentrasjonsleirer. Faren var også en av de 2500 som kom tilbake, men slet med traumer fra krigsårene resten av livet.

-Selv ble jeg arrestert som 12-åring av Gestapo og plassert på en celle på Statsarkivet i Kristiansand, fortalte Arne.

Rett før Polenturen hadde elevene fra Kvinesdal Ungdomsskole vært på et dagsbesøk på Statsarkivet i Kristiansand, og kunne se for seg hva han fortalte.

Krematorium i Auchwitz.

Arne var heldig og ble sluppet fri etter press utenfra, men kunne like gjerne vært sendt videre. Konsentrasjonsleirene var nemlig også fulle av barn og unge som opplevde grufulle ting før de ble drept. Men den viktigste beskjeden Arne Eilertsen hadde til elevene var å ta avstand fra dagens ny-nazister og andre negative elementer som vil ødelegge verdiene i dagens Norge.

-Vi har dessverre elementer hjemme hos oss av negativ karakter. Jeg snakker om vold, rasisme, ny-nazisme, mobbing, radikalisering. Hvis dere vil være med på å sette negativt fortegn på det, og at vi heller bruker den energi og livskraft som dere har som ungdom, på det å være medmenneske, dette at vi bryr oss om hverandre, da har vi en mulighet til å beholde det sunne livskraftige liv hjemme hos oss, understreker han.

-Og hvordan skal vi motarbeid dette? spurte han videre.

-Det kan dere gjøre på den måten at når dere kommer hjem, er dere de nye tidsvitnene. Møter dere ungdom som har den ideologien, stopp dem. Si at det du forfekter nå er blank løgn. Jeg har vært der, jeg har sett det!

Tyske elever gråter
Idet vi skal dra fra dagsbesøket i Auschwitz-Birkenau, spør jeg Barbro, den polske guiden som har vist oss rundt, hva slags reaksjoner hun får fra besøkende i leiren.

-De fleste er ganske stille og sier ikke så mye. Jeg vet at målet her i Polen er at alle polske skoleungdommer skal besøke leirene. Også har jeg også hatt en del skoleklasser fra Tyskland på omvisning. Der har jeg opplevd at elever har begynt å gråte og si «jeg er så lei meg for det som skjedde, jeg er så lei meg».

Elevene ved jernbaneskinnene i Birkenau der fangene ble tatt ut av togvognene.

Stasi fengselet
I Berlin er det Stasi fengselet fra den kalde krigen,  som skal besøkes. Her ble det brukt psykisk tortur mot dem som hadde kritiske røster mot kommunist regimet eller forsøkte å rømme til Vest-Berlin. Elevene blir vist knøtt små celler der fanger kunne sitte i isolasjon i opptil flere år, uten dagslys og begrep av tid eller dag. Vi går inn og ut av flere celler for å kjenne på hvordan det føles.

En celle i Stasi fengselet.

-Folk ble sittende her i flere år uten at de visste årsaken, forteller den øst-tyske guiden som viser oss rundt.

-Familier ble presset til å angi sine egne. Og familier ble kollektivt straffet og mistet jobber og skolegang for barna dersom en av dem ble arrestert. Jeg var under 10 år den gang, men moren min trodde det var min feil at broren min ble arrestert. Det var en byrde jeg bar på i alle år, kunne jeg ha sagt noe feil?  Men da arkivet ble stormet i 1990 og dokumentene ble frigitt, fant vi ut at det var en fetter av meg som hadde angitt broren min.

 Omvisningen i Stasi fengselet i Berlin.

Rause nordmenn
I Sachsenhausen får vi høre historien om de 3240 norske fangene som kom til leieren. Rundt 2000 ble sittende der i lengre tid. 200 av dem døde i leiren. Når Røde Kors fra 1943 får tillatelse til å levere pakker fra pårørende, er det nordmennene som får flest pakker. Men de blir kjent for å være rause, og deler det de får av mat og provisjoner med andre fanger. De er også raske til å ta alt de får av medisiner til de norske legene i leiren. De deler ut medisinen til dem som trenger det mest.

Men vi får også høre om det som skjedde da de norske fangene skulle hentes hjem med hvite busser mot slutten av krigen.

-Da kom det beskjed fra norsk etterretning i London at det ikke gjaldt de norske jødene som satt i konsentrasjonsleirene. De fikk ikke bli med da de norske fangene ble hentet ut, forteller guiden.

Berit Aakre advarer mot ny-nazistenes rekrutterings metoder i Norge.

Advarer mot my-nazister
Siste leir stopp er kvinneleiren Ravensbruck. Igjen skinner solen og får høstfargene fra løvtrærne til å glitre i innsjøen som grenser opp mot leiren. Elevene får høre at aske fra titusener av barn og kvinner som døde av sult, sykdommer eller medisinske eksperimenter ble dumpet i dette vannet. Av de 132 000 kvinner og barn som ble sendt til Ravensbruck fra 1939-1945, var det 103 norske kvinner i leiren. Her blir det også tid til en minnestund der jentene legger ned en rose hver for de norske kvinnene.

Blomsterpålegging i Ravensbruck.

Aktive Fredsreisers guide, Berit Aakre, er flink til å forberede elevene med historier og fakta. Hun støtter også opp om Arne Eilertsens utspill mot ny-nazistene i Norge. Under besøket i Sachsenhausen konsentrasjonsleir advarer hun spesielt mot ny-nazistenes rekrutteringsmetoder.

-Det er kjent at de går inn i skolegårder og kikker etter elever som står alene. Som kanskje ikke har så mange venner. Også lokker de dem med løfte om fellesskap og venner, forteller hun.

Elevene under statuen av Olga i kvinneleiren Ravensbruck. Olga en av fangene som var kjent for å hjelpe de andre.

Det gir i hvert fall de foresatte noe å tenke på. De voksne er flinke til å debrife med hverandre underveis. De deler inntrykk og tanker over måltider og i bussen. Men hva med ungdommene?

Runa Kristin Duås (15) er ikke i tvil om hva som gjorde sterkest inntrykk på henne under turen.

-Det var kvinneleiren Ravensbruck som vi besøkte siste dagen som gjorde sterkest inntrykk på meg. Og historien om russiske Olga, som gjorde så mye for å hjelpe de andre fangene, men som selv døde i leiren.

Mathias Senland (15) er enig i at det var besøkene i konsentrasjonsleirene som gjorde sterkest inntrykk.
-For meg var det Auschwitz og Birkenau. Ingen av leirene var lette, men det var der det skjedde mest. Jeg var godt forberedt før jeg reiste, og det er jeg glad for!

Henriette Omland Grimstad (15) tenker litt før hun svarer.
-Vi så hvor grusomme mennesker kan være mot hverandre, og at vi aldri må la fortiden gjenta seg.

Kilde: Troens Bevis bladet desember 2018