Gordon Kleppe er pastor på Herøya i Porsgrunn. Men i sommer var han bare pappa og gruppeleder for 8-åringer i Sarons Dal.

Etter en rusletur blant Planet-gruppene foran Sarons Dal-hallen under Sommerstevnet, stopper undertegnede opp ved vannsklia i bakken. Ungene hyler av fryd, og det er tydelig at de to voksne lederne koser seg. Overraskelsen er desto større da det viser seg at gruppelederen her er pastor i Misjonsmenigheten på Herøya.

– Du er pastor, også bruker du en av ferieukene dine til å være gruppeleder for en gjeng med 8- åringer?
– Ja, det stemmer det, sier Gordon Kleppe og ler.

– Kona mi og jeg er med som Planetledere. Her kan jeg først og fremst være far for vår sønn på 8 år, og ikke en pastor og offentlig person med alt som det medfører. Her slapper jeg av og koser meg med familien min, forteller han.

– Men når det er sagt, får vi også litt tips på barnearbeid, sier han med glimt i øye.

– Vi har startet et pionerarbeid som samler 150-200 barn og ungdommer ukentlig på Herøya i Porsgrunn. Det er jo Østlandet, så det er veldig artig, men mye arbeid å dra dette arbeidet i gang. Vi merker at dette ikke er bibelbeltet på Sørlandet, men industriarbeidere på Østlandet.

Bruker tips fra Sarons Dal
Men det viser seg at Gordon egentlig er på hjemmebane i Sarons Dal. Han er oppvokst på Lista, og har vært i Sarons Dal hver sommer siden han var en liten gutt.

– Jeg opplever at Sarons Dal har betydd mye for meg av tre grunner, sier han.

– Jeg vet hva jeg får her, jeg får være sammen med familie og venner, og jeg får alltid nye tips som jeg kan bruke i vår egen satsning. Vi bruker for eksempel konseptet til Digg-teltet til å samle kirkefremmede til mat og snacks og undervisning av interessante temaer som treffer dem der de er. Ikke tradisjonelle møter, men vi må finne møteplassen som passer de menneskene vi møter.

Da Gordon Kleppe, hans kone Bodil Karin og deres tre barn kom til Misjonsmenigheten på Herøya i 2007, var det kun 8-10 medlemmer igjen i menigheten, med en gjennomsnittsalder på 80 år.

– Så med utgangspunkt i disse trofaste menneskene har vi fått starte et pionerarbeid der vi har fått tenke helt nytt. Det er misjonærtanken som ligger til grunn i arbeidet vårt slik at vi tenker helheten i miljøet der vi er. Er egentlig litt forbauset over at vi gjør dette så lite i Norge. Vi ønsker at hele øya skal bli et bedre sted å bo for alle, ikke bare for dem som kommer på møtene våre. Vi er ikke bare der for å misjonere, og det åpner dører for oss. For to år siden hadde vi 28 konfirmanter. I år var vi 600 samlet til konfirmasjon i Idrettshallen!

Hard mot seg selv
Som mange fra Lista, er Gordon Kleppe født i USA. Kanskje det er derfor han ikke er redd for å tenke både stort og utradisjonelt. Men med oppveksten i et konservativt miljø langs Norges sørspiss, var det allikevel ting han måtte ta et oppgjør med i sitt eget liv. Slik som å bli snillere mot seg selv.

– Jeg hadde ungdomstida i et konservativt miljø som bar preg av at du måtte stå på, ta avstand fra alt, leve asketisk og aldri var god nok. Det gjorde noe med meg. Jeg måtte strekke meg lenger og tekkes Gud. Jeg var knallhard mot meg selv, men i møte med Guds kjærlighet har det gradvis blitt mindre og mindre.

Bestemors amerika-kiste
Forøvrig har Gordon en rekke ganger opplevd helt konkret at Gud har grepet inn og reddet livet hans. Den første gangen var da han gjemte seg i amerika-kisten i kjelleren til bestemoren.

– Det var vel da jeg var ti-tolv år at jeg gjemte meg i en gammel amerikansk kamferkiste innerst i kjelleren til bestemor. Låsen gikk igjen, og jeg var innestengt uten at noen visste det. Jeg trodde min mor eller andre ville finne meg, men ingen kom. Da jeg begynte å hyperventilere hysterisk skjønte jeg at jeg kom til å dø. Jeg skjønte at alt håp var ute, det var nesten ikke luft igjen. Jeg så livet mitt rulle opp i bilder, så spesielle opplevelser i barndommen. Filmen stanset ved det som skjedde hver kveld: at min far leste fra Barnebibelen. Jeg skjønte at Jesus var min siste sjanse, tårene rant, men jeg ble helt rolig og sa: «Jesus, hjelp meg», forteller Gordon.  Han er fortsatt dypt grepet av denne barndommens opplevelse som ble en milepæl, og fortsetter:

– Jeg tror ikke det gikk ett sekund en gang før jeg hørte noen røre ved låsen. Jeg løftet lokket, men ikke et menneske var å se. Det er baren en forklaring igjen. En Herrens engel rørte ved låsen. Jeg gikk ut av kista, la på plass klærne, gikk ut og stod ved kjellermuren, løfta blikket mot himmelen og sa: «Hvorfor gjorde du dette? Hva vil du med mitt liv? Tenker du å bruke meg i tjeneste for deg?» Det ble en milepæl. Det var så sterkt at jeg klarte ikke fortelle om det før det var gått cirka to år. Da snakket jeg med bestemor. Hun sa: «Hold det for deg sjøl foreløpig og la Gud vise deg veien videre.»
Den dag i dag står kamferkista i kjellerstua hans som et minne om Guds inngripen.

«Du skulle ikke levd»
Men Gordon er ikke blitt reddet bare en gang fra døden. Han kan nevne tre helt konkrete tilfeller. En fiskeulykke, en skiulykke og da sagen eksploderte og sendte et regn av knivskarpe tagger mot han på aluminiumsverket på Lista.  

– Det er vanskelig å fortelle. Hvorfor skulle Gud redde meg og ikke andre i lignende situasjoner? På aluminiumsverket var jeg sagfører. Jeg styrte maskinen som målte og saget opp aluminumsbolter på opptil seks meter. En gang hadde enden på en aluminiumsbolt kilt seg fast. Jeg prøvde å få den løs, men i stedet ble bolten løftet opp i sagbladet som eksploderte. Jeg sto i døråpningen rett foran sagbladet. Alle sagblad-delene kom som en snøstorm mot meg – men gikk rundt meg. En splint traff halsen. Jeg gikk skjelvende og i sjokk ut av åpningen og så bare en liten rift. I dager etterpå kom folk på bruket bort til meg og dro selv ned genseren så de kunne se rispet. «Du skulle ikke levd,» sa de. Et år etter kom en bort til meg og sa: «Jeg og en kollega har snakket. Vi skjønner ikke at du har overlevd, vi skjønner det bare ikke.» Jeg skjønner heller ikke. Nok en gang har Gud forbarmet seg. Hjemme har jeg to biter fra sagbladet, forteller Gordon Kleppe.

Ydmyk av Guds omsorg
– Hva har disse opplevelsene gjort med deg?
– Gud har vært overmåte god og full av kjærlighet og beskyttelse mot en uforsiktig gutt. Gjennom fire opplevelser er det bekreftet at Gud har vært nær. Det har gjort noe med meg. I liv så vel som i tjeneste kan jeg noen ganger være litt rastløs og har gått litt fort fram slik at jeg er blitt stående ubeskyttet. Da har jeg kjent at Gud var nær. Om jeg er troløs er han trofast, sier han og forteller at Salme 91 er blitt hans livs salme. Så viktig er den at han spurte kona, Bodil, om den ikke kunne inngraveres i gifteringene. Nå står det PS 91 der.

– Hva tenker du om dine erfaringer i møte med andre mennesker som ikke har opplevd at Gud beskyttet?
– Jeg har på en måte problemer med å fortelle dette. Livet har vært så tøft for enkelte, endt med sykdom og død. Jeg er litt flau over at Han har tatt tak både en, to, tre og fire ganger. Hvorfor meg? Når jeg bærer det fram er jeg redd for å legge stein til byrden. Men jeg vet også at vitnesbyrdet om dette kan forløse noe hos andre. Jeg beveger meg mellom disse to ytterpunktene hele tiden. For de unge oppleves dette som et sterkt vitnesbyrd, og de må ha sterke vitnesbyrd og levd liv.