Etter mange års virke blant Luo stammen i Nord-Kenya, reiser Steen Moseeg hvert år på misjonstur til Afrika sammen med hele familien.  

Gjennom tre generasjoner med sterke troende i familien har Steen Moseeg gjort misjon til en livsvei. Når han besøker Sarons Dal for 18. gang under Sommerstevnet i juli, har han med seg sin afrikanske kone Jane og to vakre barn, Aaron og Rose. Med hjertet i Afrika og jobb i Norge har bioingeniøren forkynt evangeliet blant en av Kenyas fattigste stammer gjennom ord og gjerning siden 1997.

– Når vi underviser pastorer om hvordan de kan følge opp nyfrelste, kom jeg til å tenke på Brevkurset “Det Nye Liv” til Aril Edvardsen. I mange år har vi nå brukt kurset for å gi dem ideer som de kan bruke, og dette har hatt gitt stor suksess i arbeidet deres, forteller Steen Moseeg. Han legger vekt på at det er de innfødte evangelistene og pastorene som tar avgjørelsene om hvordan de skal nå sine egne, og at de også må ta ansvar for en del av sitt eget underhold, men at han vil gjerne være med og inspirere dem.

For egen regning
Steen Moseeg reiste ut som misjonær for egen regning i 1997. Han er utdannet bioingeniør, og inngikk en avtale med sin norske arbeidsgiver om fast permisjon halve året slik at han kunne virke som kortidsmisjonær ute i feltet. Slik tjente han til sitt eget underhold samtidig som han fikk flere måneder ute i feltet. De siste årene etter at han flyttet til Norge og fikk familie, blir det en kortere tur til Kenya på en til to måneder hvert år. Da overser de arbeidet de har vært med på å starte samtidig som de reiser rundt og holder kampanjer.

– Da jeg først kom til Kenya jobbet jeg med gatebarn, men nå driver jeg mest med misjon, selv om jeg fremdeles har noen gatebarn som vi betaler skolepenger for, forteller Steen.

– Vi har hatt en del kampanjer, men nå har vi også gått over til pastorkonferanser, kvinne – og enkekonferanser og forebyggende HIV arbeid.  Når vi har hatt korstog har jeg undret meg over hvordan vi skal følge opp de nyfrelste, og da kom jeg til å tenke på Brevkurset til Aril Edvardsen. Vi underviser fra kurset så de får litt ideer om hvordan de kan gjøre det, forteller han.

Misjon i gjerning og ord
Hovedfokus for Steen sitt virke i Kenya har vært den fattige Luo stammen ikke langt fra Victoria Fossen. Han har hatt virke ut fra Thessalia misjonsstasjon som har vært under Norsk Pinsemisjon siden 1957. Steen og Jane var bl.a. med på å åpne en sykestue og fødeavdeling der for seks år siden.

– Jeg har alltid vært en som har vært ute blant folket for å hjelpe. Jeg har bodd mye sammen med de innfødte i mitt virke og har lagt vekt på ikke å isolere meg på misjonsstasjonen. Bønnen min har alltid vært at vi skal være et i Herren, og jeg bor ikke på hotell når jeg kan bo hos innfødte. Når vi er på besøk blir vi alltid stoppet av lokalfolk som husker oss og som inviterer oss hjem på te, og det tar vi oss alltid tid til. Jeg har prøvd å gjøre praktiske ting for å forbedre levevilkårene deres, deriblant fikk vi slutt på en vidstrakt korrupsjon som gjorde at gårdbrukerne ikke fikk betalt for sukkeravlingene som de leverte til fabrikkeierne i området. De holdt på å sulte i hjel mens andre gjorde seg rike på deres avling, men det fikk jeg heldigvis satt en stopp for, sier Steen.

Hjelper enker og fattige
Med god støtte og inspirasjon fra sin kone Jane driver ekteparet nå et utadrettet arbeid for å hjelpe spesielt enker og fattige kvinner.

– Jeg vet godt hva det betyr når du ikke har noe, og ingen til å hjelpe deg, forteller Jane.

Da hennes foreldre døde for 20 år siden, var hun bare 11 år og fikk ansvar for sine tre yngre søsken.  

– Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, hvordan jeg skulle fø dem, og jeg var helt fortvilet. Men foreldrene mine var kristne, og på tross av at vi var fattige hadde de alltid et åpent hjem og de delte det lille vi hadde med dem som ingenting hadde. Som elveåring ropte jeg ut min nød til Gud. Så åpnet det seg en plass på
Thessalia Misjonsstasjon for mine tre mindre søsken. Det ble redningen for oss, minnes hun.

Jane ble kjent med Steen Moseeg gjennom søsknene på Misjonsstasjonen. Etter hvert fikk Jane også sitt eget kall fra Gud til å hjelpe Luo stammen sin.  
Mange år senere, da det ble snakk om ekteskap mellom Steen og Jane, satte Steen som betingelse at hun først kom på besøk til Norge ett år for å se om hun kunne tenke seg å bo her. Og kjærligheten seiret over både snø, en fremmed kultur og et nytt språk. De ble gift, har fått to nydelige barn, Jane har lært seg norsk og går i full jobb.

– Men det som er ekstra hyggelig er at min svigermor, Nanny Moseeg, som nå er 73 år gammel, har vært med oss fem år på rad til Kenya, forteller Jane.

Tre misjonsgenerasjoner
– Nanny hadde i alle år sitt eget kall til Afrika, men kom ikke ned dit før hun var 68 år gammel for første gang. Det er viktig å huske at en aldri er for gammel for Guds kall. Det er de eldre som må nå de eldre. De hører ikke på oss unge, ler Jane.

– Også er det de eldre og besteforeldrene som ber. Det er nesten den viktigste oppgaven av alle, tilføyer hun.

– Men jeg må få legge til at min svigermor har støttet en innfødt evangelist gjennom Troens Bevis i Kenya siden 1965, så hun har jo hatt en stedfortreder der i mange år allikevel.

Men Steen Moseeg kan fortelle at Troens Bevis har betydd mye for dem som familie i hele tre generasjoner.

– Min morfar, Valdemar Pedersen, var frafallen i mange år, men da Aril Edvardsen hadde kampanje i Borgestad på 60-tallet kom han tilbake til Gud. Han var med på Sommerstevnet i Sarons Dal flere ganger, og han var alltid sist i seng etter kveldsmøtet og den første som stod opp om morgenen for å gå på bønnemøte.

Han gikk bort i 1983, men vi har altså vært tre generasjoner i familien som har brent for misjon og de unådde, forteller Steen.

– Og da Aril Edvardsen gikk bort i 2008 bestemte vi oss for å komme hit for å vise at vi støtter Troens Bevis og arbeidet videre. Vi har vært støttepartnere i flere år, og synes det høres veldig spennende ut med Troens Bevis sin nye satsning i Sørøst-Asia!