Gav Gud en siste sjanse
I år er Zoé (20) med som leirprest på YouthPlanet under Sommerstevnet i Sarons Dal. Da hun var 16 år gav hun Gud en siste sjanse.
Zoé Skjæraasen vokste opp i menigheten til Janne og Kåre Skuland, og ble med i Lykkeborg skuespillet helt fra begynnelsen. Derfor har hun også vært et fast innslag under Stevnet for de yngste i over 13 år.
-Jeg ønsket å være en del av noe som er større enn meg selv. Også var det kjempefint å komme hit som familie, det var veldig sosialt. Jeg har fått så mye, og nå vil jeg gjerne være med og gi noe tilbake, forteller hun.
Men Zoé, som har rukket å bli 20, er også en ung forkynnerspire. Etter at hun fikk anledning til å tale på lederkonferansen i OKS i fjor har hun fått flere invitasjoner til å komme og forkynne og dele vitnesbyrdet sitt andre steder.
Hva preker du om?
-Jeg deler mitt personlige vitnesbyrd. Ikke bare om hvordan jeg kom til tro, men hvordan jeg kom tilbake til Gud igjen. Også deler jeg at vi er ånd, sjel og kropp, og det potensialet som ligger i vårt åndelige liv. Jeg synes det er veldig gøy å preke til ungdom. Jeg deler det jeg selv har opplevd med Gud.
Hva tror du er noe av det viktigste ungdommer kan høre i dag?
-At hos Gud slipper de å jage og streve etter noe som aldri kommer til å gjøre dem fornøyd eller hele. At det er en kjærlighet og aksept hos Gud som de aldri kommer til å finne noe annet sted. Det tror jeg er fint å høre i en verden som hele tiden prøver å selge ungdommer ting som aldri vil gjøre dem lykkelige i det lange løp.
Zoé Skjæraasen (t.v.) var med og ledet i lovsang under nattverd på YouthPlanet i 2016.
Har du alltid hatt en sterk tro på Gud?
-Jeg har alltid trodd på Gud, at Han er der og at jeg kommer til himmelen. Men det var en periode i ungdomsårene mine der jeg ikke hadde noe kristent felleskap, eller et ønske om å leve tett med Gud. Og da sleit jeg en del med depresjon og vanskelige familieproblemer. Jeg var i en del dårlige miljøer. Men det skjedde et skikkelig vendepunkt da jeg var 16 år. Da var jeg på det mørkeste i livet og jeg sleit veldig med å leve. Jeg hadde gitt alt annet sjanser til å gjøre meg lykkelig, men alt skuffet. Da gav jeg Gud en siste, ordentlig sjanse. Og straks var Han der, og forandret livet mitt.
Hva var roten til depresjonene dine?
-Jeg har en pakistansk far som etter hvert ikke var trygg, men kontrollerende og undertrykkende. Han hadde vært en kristen, men så var det nok noe av den gamle pakistanske kulturen og frykten som kom tilbake. Jeg var den eneste jenta i en søskenflokk på fire. Jeg opplevde at jeg ble forskjellsbehandlet gjennom hele livet. Det var både trusler og psykisk vold i forhold til hva jeg fikk og ikke fikk lov til å gjøre. Da jeg var 12 år fikk jeg og min mor voldsalarm, og pappa fikk besøksforbud. Vi levde under mye frykt, også i etterdønningene av seperasjonen. Det å føle at man ikke hadde en pappa skapte tomrom og dype sår, i tillegg var det vondt å føle seg mindre verdt fordi jeg var jente. Jeg prøvde å fylle opp de tomrommene med andre ting. Jeg hadde et desperat behov for å prøve å bli bra nok, og få livet på stell.
Da Zoé startet på videregående trodde hun at alt ville bli bra. Nå skulle hun få en ny start i livet. I stedet ble livet bare mørkere.
-Jeg tenkte at hvis jeg ikke får hjelp nå, orker jeg ikke å leve lenger. Jeg fortalte en veileder på skolen at nå orket jeg ikke leve lenger, og endelig fikk hun meg inn på BUP. Det var en gave. Jeg fikk en fantastisk psykolog som hjalp meg å rydde i tanker og følelser. Men mamma visste at det var også en åndelig side jeg måtte ta tak i. Hun tok meg med til ei venninne som ba for mennesker med sorg i sjelen.
Da Zoé skulle starte på videregående, trodde hun at alt skulle bli bra. (foto: privat)
Zoé innrømmer at hun var veldig skeptisk og lurte på hva slags hokus pokus dette var.
-Men hun bare ba for meg helt enkelt. Da begynte jeg å få noen tanker som jeg etterhvert skjønte var et syn om mamma som lå på fødestua. Da visste de ikke hva slags kjønn jeg skulle være. Så plukker jordmoren meg opp og sier at det er ei jente. Og i stedet for å bli glad da som en pappa skal bli, ble pappa helt mørk, og det var som om det mørke har fulgt meg opp gjennom livet helt fra jeg ble født.
-Jeg begynte å gråte, men min mors venninne fortalte at hun hadde tro på at Jesus ville ta tak i dette. Så vi ba igjen. Da ser jeg det samme bilde fra fødestuen. Men når jordmoren sier at det er ei jente, ser jeg Jesus komme inn istedenfor pappa. Jesus var full av glede og lys, og Han ble overlykkelig over å høre at jeg var ei jente. Og fra det sekundet kjente jeg at det var noe som lettet fra livet mitt.Gud er pappaen min. Han er den som skal få lov til å definere meg. Han er den som skal få lov til å elske meg høyest. Det er jo forskjellige måter som Gud kan løfte depresjoner på, men det som er likt er at Gud kan gjøre noe med det.
Og depresjonene forsvant?
-Ja, de har aldri kommet tilbake. Jeg bestemte meg for å sette Gud først og plantet meg i menigheten. Jeg begynte å lese Guds ord, og ville bygge livet mitt på det, så da tok jeg ett år på OKS sin bibelskole etter videregående.
-Også skal jeg gifte meg i år, stråler Zoé lykkelig.
-Det er ikke noe som er for stort eller for lite for Gud. Han kan hjelpe med alt!
Kilde: Troens Bevis bladet for mai, 2019
