Diktbøkene som ble et kall til trøst og glede

Nå i mai gav Synnøve Grøtteland Helland og Marit Rui ut deres andre bok med vakre naturbilder og dikt. Tilbakemeldingene er usedvanlig sterke. Men historien om hvordan bøkene er blitt til er et under i seg selv.

-Alt begynte å skje i 2010, forteller Synnøve Grøtteland Helland.

– Det var da vi kom inn på Facebook, hver for oss. Det var sønnen til Marit som laget en konto for henne, og min datter som laget en Facebook konto for meg, uten at vi visste om hverandre. Så begynte jeg å legge ut naturbilder som jeg tok i fjellområdene ved Grøtteland og Stavtjørn i Rogaland. Jeg ville egentlig ikke på Facebook, og ikke Marit heller, ler Synnøve i dag.

Det tar ikke lang tid før naturbildene til Synnøve dukker opp i Marit Ruis Facebook-feed på Sem i Tønsberg kommune. Hun hadde allerede laget en fotobok med ei venninne, der hennes bidrag var dikt som hun følte hun fikk som en gave fra himmelen. Når hun ser Synnøves naturbilder, kommer det plutselig nye dikt, eller hun ser et bilde som passer perfekt til et dikt hun nettopp har fått.

-Vår relasjon begynte med at jeg la ut et naturbilder på min Facebook-vegg, og oppdaget at det helt uventet hadde kommet et dikt; “Sceneteppet” i kommentar feltet. Dikterens navn var Marit Rui, som da var helt ukjent for meg. Jeg ble helt satt ut da jeg leste det, for beskrivelsen var så nydelig til motivet med skodde og steiner som speilte seg i blikkstilt vann. Det ble begynnelsen på vår første diktbok «I Ditt Lys», som kom ut i 2011, forklarer Synnøve.

Synnøve peker opp mot fossen i fjellheimen på Grøtteland der hun ofte går tur og tar bilder.

 

Her er det første diktet som Marit skrev:

SCENETEPPET

Sceneteppet
er senket.
I stillhet
før neste akt.
Aktørene
trer til side.
Naturen
klapper i takt.
Scenen er pyntet
i sølv.
Aktører i
fineste skrud.
Vi ser i et speil
og en gåte.
En fullkommen
Mester og Gud!

-Jeg glemmer det aldri, det var så utrolig sterkt å få dette diktet, legger Synnøve til.

-Men da kjente jeg ikke til den sterke historien til Marit.

-Det som er så fantastisk for meg er at jeg får lov til å formidle en stor og fantastisk Gud som er der. Han er ikke vekke om en er syk eller har problemer, sier Marit Rui. Selv fikk hun en alvorlig grad av ME for 18 år siden.

 

Sengeliggende med ME
Marit Rui er født og oppvokst i Bergen. De siste 18 år har hun vært syk og hatt en alvorlig grad av ME. En tid var hun pleiepasient og fikk innlagt Peg sonde i magen.
I 2010 fikk Marit en liten bedring, for så å bli sykere igjen.

-Jeg kunne blitt bitter og sint, men det vil jeg ikke. Og det er stort hvordan Guds omsorg har omsluttet meg alle disse årene.

For å ta et intervju med henne, måtte det først avtales en dag hun hadde krefter til dette. Marit forteller at hun i 2008 var så syk at hun ble innlagt ved et sykehjem i Tønsberg. Hun kunne ikke være hjemme.

-Da tok jeg med meg skrivebok slik at jeg kunne skrive dagbok. Men da jeg tok opp dagboken den første kvelden, kom det isteden et dikt. Mitt første. Det var like uventet for meg som for alle andre. Jeg hadde ikke drømt om å skrive dikt, spesielt ikke i den situasjonen.

-Under oppholdet ved sykehjemmet kom det 30 dikt, og vi kalte dem for Manna i ørkenen. En velsignelse både for meg og andre. Ei venninne laget fotoboka Styrke i svakhet.

-I årene etter dette strømmet det på videre med dikt. Kilden er ikke tom. Da var det uventet og flott å bli kjent med Synnøve over FB. Hennes vakre foto taler ofte til meg gjennom dikt. Spennende og stort å oppleve. Det er og stort at Gud møter meg her i sengen, når jeg er veldig syk. Møter meg med ord og tanker som igjen er starten på et nytt dikt.

Bilde som Synnøve Grøtteland har tatt til Marit Ruis dikt.

 

TAKK MIN GUD
Takk min Gud for hvilens gave
og for hjertets pusterom.
Takk for livets blomsterhage,
takk for nådens legedom.

Takk min Gud for gledens under
og din store kjærlighet.
Takk for smil i tunge stunder,
takk for evig trofasthet.

Takk for håp i bunnløs smerte,
takk for lys i mørke natt.
Aldri er jeg helt alene,
aldri er jeg helt forlatt.

 

Fra fortvilelse til frihet
Humør og tanker kan gå i flere retninger når en blir rammet av sykdom. Mange kan bli både triste, bitre og tvilende. Hva tror du er årsaken til at din tro har blomstret?

-Jeg slet veldig i begynnelsen. Tunge tanker og fortvilelse. Jeg gikk fra det å gå tur hver dag, syklet til jobb og hadde nesten abstinens hvis jeg ikke kom meg ut.

-Men jeg er vant med å jobbe med meg selv, ikke minst ved Guds hjelp. En kan velge å ikke bli bitter, og når de vonde tankene kommer kan jeg overlate dem til Jesus. Det er nok å bare nevne Jesu navn, forteller Marit, og legger til:

-Jeg er bare et menneske og det er naturlig å kjenne fortvilelse. Ingen ønsker å være syk, men det er hva vi gjør med fortvilelsen som er avgjørende. Gud har gitt kraft og styrke til å møte det onde og til å fokusere på det gode. Og her er diktene viktige. Det er dette jeg ønsker å formidle gjennom ordene. Guds storhet og nåde i Jesus.

Bilde som illustrerer diktet Skumringstimen.

 

SKUMRINGSTIMEN
I skumringstimen
en sommernatt
vandrer jeg stille
i skog og kratt.
Mot fjellets høyder
stiger jeg opp
og priser Gud
med hele min kropp.

I skumringstimens
gråtoneskinn
speiles Guds himmel
i mitt sinn.
Blant dansende myrull
bøyer jeg kne
og hviler
i skaperens kjærlighet.

 

Positive tilbakemeldinger
Synnøve forteller at de fikk svært mange fine tilbakemeldinger på den første boken, som hadde flere opplag.

-Det store er at vi har fått hjulpet flere i mange vanskelige situasjoner. Vi har hørt fra folk med psykiske lidelser som har fått fred og styrke, og selv under dødsfall har boken vært til oppmuntring og trøst.

Så kommer det nye startsignalet 10 år etter at den første boken kom ut. Synnøve er på tur på fjellet rundt gården på Grøtteland, og kommer til en flott liten myr med mye myrull rundt.

-Jeg får en innskytelse, og sender motivet til Marit, som en liten oppmuntring, sier Synnøve.

-Så sier det pling på mobilen min to dager senere. Hun har sendt meg et dikt som heter Skumringstime til bildet hun fikk. Da visste vi ikke at nå var vi i gang igjen med vår andre bok, «Speilvendte øyeblikk», som kom ut i mai.

Diktboken Speilvendte Øyeblikk som kom ut i mai.

 

Hva tenker du er så spesielt med naturbildene du tar?
-Jeg tenker at naturen lærer oss kunsten å være i stedet for å gjøre. Det å ta vare på øyeblikkene og stemningene naturen gir oss. Jeg ser at mange springer opp på en fjelltopp med airpods i ørene, ser på klokka, og så skynder de seg ned igjen mens de har skritt-teller. Da tenker jeg de går glipp av det vakre og unike som bare skaperverket kan gi. Når jeg går tur på heia, kan jeg tenke at ingen i verden er så heldige som meg akkurat nå, for naturen er full av store og små overraskelser, for de som tar seg god tid til å se og nyte den.

Fått en større Gud
-Og jeg kan si av hele mitt hjerte at gjennom disse 18 årene har jeg opplevd at Gud er kommet enda mer nær. Han har øst ut gledens olje over meg, tilføyer Marit.

-Mitt motto i dag er at Gleden i Gud er min styrke! Hva skulle jeg gjort uten Jesus? Sykdom er lidelse, men Jesus er med gjennom alt. Tenk så stort. Ja, det er et under i seg selv.

Grøtteland Fjellgård i Bjerkreim har vært en familiegård i flere generasjoner.

 

Synnøves oppvekst på fjellgården
Grøtteland Fjellgård  i Bjerkreim har vært en familiegård i generasjoner.
Gården ligger 25 km fra Vikeså sentrum. Ingen i familien hadde sertifikat, og det var ikke bil på gården da Synnøve Grøtteland Helland var liten. De var en søskenflokk på fem jenter, og livet gikk sin gang med gårdsdrift, som melking for hand, hesjing og høying. Traktor hadde de ikke.

-Vi hadde 7 kyr, 35 sauer, hest og hund. Turister var ofte innom gården, og mange reiste til Grøtteland i påsken og pinsen. De overnattet i huset, eller i en av de tre hyttene far bygde. Sommer og høst var det også mye turister på gården, som ofte hjalp til med hesjing eller høying. Om vinteren var det alltid mye snø, så da lekte vi mye ute i snøen, og gikk ofte på ski.

-På grunn av dårlige transportmuligheter og vinterstengt vei, kom vi oss ikke på søndagsskole, bedehus eller i kirken. Men vi søsken hadde det alltid spennende sammen, og vi var mye ute og lekte i naturen, ved fossen og med dyra på gården, forteller Synnøve.

I enden av denne fjorden som er nesten 25 km lang, bodde familien til Synnøve uten bil i mange år under oppveksten hennes. Skolebussen kom og hentet dem da de var små.

 

Gjennombruddet
Men så begynte det å skje ting da mor på gården bestemte seg for å ta sertifikatet.

-Mor tok lappen da hun var 45 år gammel, for hun måtte kjøre melken ut til bygda, til Malmei. Hun kjøpte en stor Volvo herregårdsvogn, smiler hun ved minnet.

-Mor har sagt at det kom til et punkt i livet der hun var søkende. Hun sa at hun hadde lyst til å gå et sted på møte, der de forkynte alt, slik de forkynte på Jesu tid. Med helbredelse og tungetale og profetiske gaver. Mor leste i Bibelen, men hun forstod ikke det hun leste. Så hun reiste til Sarons Dal i 1972 og ble borte i en uke. Da hun kom tilbake, la vi merke til at hun leste mye i Bibelen gjennom dagene. Hun sa at nå var Bibelen blitt så levende.

Det førte til at Synnøve og hennes søster Kari tok turen til Sarons Dal i 1974 for å høre Nicky Cruz tale. Da var Synnøve 15 år. Begge ønsket å ta imot Jesus, og de fikk trengt seg frem i den store folkemengden da frelsesinnbydelsen ble gitt.

-Det som vi fikk i Sarons Dal i 1974, det har holdt. Vi ble etter hvert elever ved «Det Nye Liv» brevskolen som Sarons Dal stod for, der vi ble mer grunnfestet i troen. Det ble begynnelsen for oss begge til et rikt liv i troen på Jesus, understreker Synnøve.

Grøtteland gård har også vært en populær turistgård med flere hytter og overnattingsmuligheter. Her er en hilsen fra gårdens gjestebok fra 1938.

 

 

Kilde: Troens Bevis bladet for november, 2023

Bli inspirert av trosstyrkende historier og nytt fra misjonsfeltene:
Få Troens Bevis bladet gratis i postkassen.

Se møtene fra Sommerstevnet her

 

 

 

 

 

 



 

Gi en gave til misjonsarbeidet!

Se siste nyheter