Ailen og Frode Wisnæs ble værende i Israel da de fleste nordmennene ble evakuert etter at krigen brøt ut. Ekteparet har hatt ansvar for volontører ved tre av Jerusalems sykehus siden 2020. Nå bosetter de reservestyrker og flyktninger fra grensen til Gazastripen, mens de ønsker å være til trøst for folket.

Da Frode og Ailen kobler seg på et video intervju fra Jerusalem rundt kl. 10 første desember, har det allerede regnet 40 raketter over Israel etter at en midlertidig våpenhvile ble opphevet samme dag. De rakettene som truer bebodde områder siles ut av en algoritme, og blir skutt ned av luftvernsystemet Iron Dome.

-Men terrorangrep er jo egentlig ikke nytt. Vi har levd med 2-3 terror angrep i landet hver uke, hele året, siden vi kom til landet i september i 2020, forteller ekteparet.

-Etter krigen brøt ut kom jeg til et punkt der jeg rett og slett måtte «si opp krigen». Jeg ble så sliten av å følge med på alle nyhetene hele tiden, og det å forholde meg til alle som ble drept, at jeg måtte ta en pause. Så nå leser jeg nyhetene en gang i døgnet, også går jeg på jobb, legger Ailen til.

Ekteparet flyttet til Israel som bestyrerpar for Pinsebevegelsens arbeid i Israel. Der leder og organiserer de volontørarbeidet fra norske frivillige på tre sykehus for mental helse som tilhører en felles enhet, i tillegg til å bestyre tre boliger der volontørene bor, og det praktiske det medfører.

Kallet
Hvorfor velger dere å bli i Israel mens krigen pågår, når de fleste nordmenn valgte å reise hjem?
-Jeg tror det beror på kallet og at vi har gjort en bestemmelse i hjertet vårt. Nå er det ikke sånn at vi tror alle andre har gjort feil ved å reise hjem. Det er veldig individuelt, forklarer Ailen.

-Vi er her for å velsigne folket og landet, selv om krigen er kommet. Fra kommentarer vi har fått, ser vi at israelere har følt seg ganske alene i krigen.

Frode og Ailen Wisnæs blir intervjuet online fra huset i Jerusalem der de nå bor. Screen shot: Bente Rognmo Thakre

«Trøst mitt folk»
Både Frode og Ailen opplever å ha et personlig kall til Israel. Frode fikk sitt kall allerede som seksåring. Ailen foreller at hun fikk sitt kall i 2019. Gjennom arbeidet de nå leder, har de fått satt ord på selve kallet. Det er også navnet på stiftelsen som står bak «Hjerte for Israel», arbeidet som ekteparet nå bestyrer. Stiftelsens hebraiske navn er «Nachamo Ami», som betyr «Trøst mitt folk».

-Israel opplever at som nasjon og folk er de veldig alene. De føler hele verden er imot dem. Så hver eneste uttalelse, hver eneste som skriver eller står opp for dem, blir lagt merke til. Og dermed så har vi aldri blitt så lagt merke til og fått så mye oppmerksomhet som akkurat nå, fordi vi ikke reiste hjem. Bare det at vi har valgt å bli, er til trøst og oppmuntring for flere. Det er noe vi som nordmenn har vanskelig for å forstå, da vi som nasjon aldri har opplevd det som det jødiske folket har opplevd. Jeg sier ikke at det er feil valg for de som reiste hjem, vi trenger absolutt folk i Norge som står opp for Israel, men det var ikke det Gud kalte oss til, forklarer Ailen.

Det var allikevel ikke en enkel bestemmelse for ekteparet å bli værende midt i kaoset under de første dagene av krigen.

-Når krigen først startet, hadde vi et ansvar for volontørene og bibelskolelevene som var kommet på besøk fra Kristiansand. Vi fikk ansvar for dem samme dagen som krigen brøt ut, samtidig som vi også hadde gjester i huset. Dermed var vår oppgave først å sørge for at de alle kom seg trygt hjem. Deretter måtte vi tenke, hva gjør vi nå? Er dette fremdeles vårt standpunkt? Hva har vi i hjertet?

Frode Wisnæs (t.h.) sammen med en voluntør 3 dager før angrepet fra Hamas den 7. oktober. Foto: privat

Oppdrag fra IDF
De kom begge frem til at de kunne best være en trøst for folket ved å bli værende i Israel. Organisasjonen i Norge har også satt opp en fluktplan for å få dem ut av landet om det skulle bli nødvendig. Men etter at ekteparet først sa ja til å bli, tok det ikke lang tid før de fikk sitt først oppdrag fra IDF, det israelske forsvaret.

– I Israel er det mye vakter overalt. Det er unge mennesker som har vaktjobbene. De er jo også soldater, og de ble alle kalt inn i krigen. Hva skulle en da gjøre med alle sykehus, kjøpesenter og sikkerhetsposter som blir betjent av vakter? Jo, forsvaret tok da reserverestyrkene til IDF og satte dem til alle disse jobbene, forklarer ekteparet.

-De er ikke de helt unge heller, ler Frode.

-Og da blir de også flyttet omkring. Hvor skulle de stå, hvor skulle de bo hen? På sykehusene der vi hjelper til, fikk de også ny vaktstyrke. Da ble sykehuset spurt om de hadde plass til innkvartering, og da sa sykehusene at kanskje «Hjerte for Israel», som disponerer to hus, hadde plass. Det sa vi ja til, så da måtte vi vaske, sette huset i stand, re opp senger og sørge for mat for opptil 6 soldater, fra uke til uke, som nå bor i det ene huset.

Nå som volontørene er borte på grunn av krigen, gjør Frode og Ailen flere av de praktiske oppgavene på voluntør senteret til “Hjerte for Israel”, samtidig som de har mer tid er til å være til støtte for lokale israelere. Foto: privat

Huser flyktninger
De fikk også spørsmål fra IDF om de kunne huse flyktninger etter det utløsende angrepet ved grensen til Gaza. Derfor har de nå en Holocaust overlevende på 88 år ved navn Israel, hans hjelper og hennes to sønner boende i en leilighet i bestyrerhuset, sammen med dem.

-De vet ikke hva godt de skal gjøre for oss, og vi er blitt invitert på sabbats måltider, og i morgen har vi bryllupsdag, og da vil de lage mat til oss. Israel sier tusen, tusen takk for at jeg kan bo her og legge meg på natten og være trygg, legger Ailen til.

Hvordan er hverdagen deres blitt annerledes i Israel nå?

-Den første fasen var jo å hjelpe nordmenn som ville hjem. Etterpå har vi begynt å gjøre de jobbene som trengtes å gjøres oppe på sykehusene. I og med at alle volontørene våre reiste hjem, var det ingen til å gjøre de oppgavene.

-Så nå har vi ingen å lede, og gjør i stedet så mange av oppgavene til volontørene som vi klarer selv, forklarer de med en god latter.
–Men det betyr også at vi har mere tid til våre jødiske venner.

Frode forteller at en psykolog på sykehuset der de jobber forberedte dem på at det kan ta tid, minst ett år etter krigen er ferdig, før de ser hva krigen egentlig har gjort med folket i landet.
-Først da vil det utkrystallisere seg hvordan det er å leve i en slik beredskapssituasjon mentalt. Og da snakker vi ikke om de fysiske tapene folk opplever.

Påvirker hverdagen
Ailen legger til at prisene på en del matvarer har doblet seg. Ellers er ikke utvalget av grønnsaker i butikkene det største, da mange av de som jobber med innhøstning er unge, og er blant de 400 000 soldatene som er kalt ut i krigen.

-I går var det stort sett poteter, gulrøtter og rødbeter som var tilgjengelige, det varierer fra dag til dag. Men skolene er tilbake i drift, de fleste butikkene er åpne, fritidsaktiviteter er tilbake. Det har også vært svært god kommunikasjonsflyt til innbyggerne i landet. Soldater sjekker også alle bilene på vei inn i de forskjellige bydelene. De leker ikke krig. Dette er det største alvoret.

Ailen og Frode har vært med som møteverter og vakt under Sommerstevnet i Sarons Dal i en rekke år. Foto: Bente Rognmo Thakre

Sterke møter med israelere
Hva gjør sterkest inntrykk på dere nå?

-Det må være praten med naboer og kjente som vi støter på. Alle har en eller annen de har mistet, eller kjenner noen som har mistet en av sine kjære, så det er mye sorg. Naboen vår forsvant plutselig i flere dager. Det viste seg at den 7. oktober var hans nevø en av de første soldatene som ble skutt og drept ved grensen til Gaza. Han og faren til gutten reiste ned og lette i flere dager inntil de fant han og kunne bringe han hjem og gravlegge han. Da ble det også den tradisjonelle 7 dagers sorg uken, som heter Shiva. Da vi traff naboen og spurte hvordan det gikk, begynte han å gråte. Alle er hyggelige og spør oss spørsmål. Men når vi spør dem hvordan de har det, forandrer ansiktsuttrykkene seg raskt. Da ser vi bare sorgen i øynene deres. Sekretæren på sykehuset der vi jobber mistet sønnen sin som var soldat på grensen til Gaza. Trelasthandlerens datter hadde 5 venner som ble drept i det første angrepet på kibbutzene. Vi er stadig i kontakt med den delen av befolkningen. Og da har vi anledning til å være et lys i mørket.

«Vi ser at det å hjelpe andre er å beholde troen på morgendagen!»

Det ble julefeiring for Ailen og Frode i Jerusalem i desember. Foto: privat

Nå er det snart jul, hva tenker dere da?

-Ja, da tenker vi pinnekjøtt! Per Ove Berg, pastoren vår fra Credokirken i Bergen, var på besøk i midten av november, og da hadde han med seg en hel koffert med pinnekjøtt til oss. Han og Erik Tronrud forkynte evangeliet og var til hjelp og støtte i en rekke menigheter som de besøkte, bl.a. i Nasaret. Det var fantastisk. På selve julaften inviterer vi 12-14 nordmenn og jødiske venner til norsk jul. Det gleder vi oss til. Vi ser at det å hjelpe andre er å beholde troen på morgendagen!

Kilde: Troens Bevis bladet for januar, 2024

Bli inspirert av trosstyrkende historier og nytt fra misjonsfeltene:
Få Troens Bevis bladet gratis i postkassen