Alf Mange var en selvbekjennende trosfeiging. Det var først da han fikk høre bekjennelsen til Rune Edvardsen at sperringen brast.

Alf Magne Midtbø Versland kommer opprinnelig fra Flekkefjord, men han har bodd de siste 12 årene i Kvinesdal. Foreldrene hans er kristne, og han var ofte i Sarons Dal under stevnene i oppveksten sammen med foreldre og besteforeldre. Men troen fikk aldri tak i han, og snart var den bare et svakt minne som gnagde litt i hjertet. Alf var sjeldent interessert i å være med på møter. Men hans kone fikk lokket han med på et sommerstunt i Sarons Dal under Sommertevnet i 2010. Da skulle Egil Svartdahl vie kvinesdalsparet Maj-Britt Egenes og Knut Sverre Ditlefsen i Hallen under møtet. Og der fikk Alf Magne seg en stor overraskelse. Ingenting var slik han hadde tenkt.

– Måten Egil Svartdahl snakket på gjorde at sperringene mine falt i grus. Det var plutselig så enkelt å komme til Gud. Terskelen ble så lav. Jeg fikk et helt nytt syn på alt, forteller Alf Magne.
“Den fødte feiging”

Dermed våget Alf Magne seg også ned på møte i Sarons Dal dagen etterpå. Der fikk han høre bekjennelsene til en annen selvutnevnt trosfeiging. Talen til Rune Edvardsen, “Den Fødte Feiging” var som skreddersydd for han.

– Under det møtet traff Rune mitt hjerte. Det Rune beskrev i sin oppvekst kjente jeg meg veldig igjen i. Han fortalte at når han kom hjem til tomt hus lurte han på om Jesus hadde kommet igjen og hentet familien, mens han var blitt igjen. Slik hadde jeg det også. Den fødte feiging. Jeg hadde aldri stoppet å tro på Jesus og Bibelen, men jeg hadde aldri tatt imot Jesus personlig. Noen ganger når jeg var i nød så ropte jeg til han, men jeg hadde ikke noe forhold til han. Det var helst noe jeg undertrykte i den perioden, å tenke på Gud. Men samtidig så hadde jeg en tomhet inne i meg, og jeg så at de troende hadde noe som jeg lengtet etter, men jeg greide liksom ikke ta tak i det, minnes han.  

Manglet frimodighet
Men selv om talen til Rune Edvardsen traff Alf Magne rett i hjertet, hadde han fremdeles ikke frimodighet nok til å gå frem sammen med de andre som ønsket å bli frelst på det møtet.

– Men jeg kjente en slik nød i mitt indre at jeg stod opp sammen med alle de andre i Hallen og ba til Jesus. Alle stod, for Rune hadde bedt alle om å reise seg. Som den fødte feiging, prøvde jeg å gli inn i mengden og være mest mulig usynlig, derfor gjorde jeg som alle andre, og reiste meg. Mens jeg stod og bad så jeg opp på scenen, og en mann som satt der oppe reiste seg og gikk ned i salen. Jeg stod midt i salen og midt i benkeraden og skilte meg ikke ut på noe vis. Og så gikk den mannen hele veien bort til meg blant alle benkeradene og spurte om han kunne be for meg og velsigne meg. Da fikk han be for meg til frelse. Etterpå spurte min kone om jeg visste hvem det var, og det visste jeg jo ikke da. Men det var Kjell Halltorp. For meg ble det Jesus som kom til meg når jeg ikke klarte å komme til han!

Bare nåde
Alf Magne forteller videre at da han tok imot frelsen skjønte han plutselig at frelsen handlet om nåde, og ikke om alt som han trodde han måtte slutte eller begynne med før han kunne kalle seg en kristen.

– Da skjønte jeg at frelsen var av bare nåde. Det handlet ikke om hva jeg måtte gjøre eller ikke gjøre, men om det som Jesus allerede hadde gjort. Det var da jeg klarte å ta imot nåden av bare nåde!
Livet med Gud er en veldig spennende livsvandring, aldri kjedelig, understreker Alf Magne, som ikke har angret på valget han tok i Sarons Dal.

Klikk her for å lese mer om årets Sommerstevne.