Etter en hyttefest kjørte Lars Atle gjennom isen med en snøscooter i Setesdalsfjellene. Der opplevde han sitt livs kamp mot døden.  

Lars Atle Fossdal kommer fra Reddal ved Grimstad og jobber som vaktmester i Grimstad kommune. Han forteller at han var litt søkende som kristen i begynnelsen av 90-tallet, da han også pleide å komme til Sarons Dal, men etter hvert tok et liv med festing mer og mer over.

– Jeg var nok litt påvirket over en periode med festing, og gikk ikke til Jesus for å få renset opp i ting,  og da begynte jeg liksom å gå vekk fra veien, sier han.

– Jeg hadde nok en lengsel inni meg etter noe annet, men så var det som om jeg ikke var sterk nok til å være en kristen. Følte liksom at det var supermennesker som var kristne, for de måtte være så flinke. Men så skjedde det noe den 3. mars 2006 som forandret hele livet mitt.  

Manglet en sko
Den kvelden var Lars Atle på en hyttefest oppe ved Hovatn i Setesdalen med kamerater der de feiret en bursdag.

– Det ble litt festligheter der oppe, også var det veldig kaldt den natten, det var 28 grader da vi skulle gå for å sove på en annen hytte. Da vi kledde på oss manglet jeg en sko. Alle på utsiden ventet, men etter stund sa jeg at de måtte bare reise, for det var for kaldt for dem å stå der og vente på meg i 28 kuldegrader.  

Da Lars Alte til slutt fant skoen og fikk kledd seg, var de andre kjørt i forveien. Han var ikke så kjent, og skjønte ganske raskt at han hadde tatt feil løype med snøscooteren sin.

– Jeg merket at jeg kjørte mot feil retning for det var vanskelige kjøreforhold. Det var puddersnø, også måtte jeg få snudd skuteren, også virket det som om det var et myrdrag som jeg kjørte ut på.  Plutselig var det så lite snø, da ble jeg veldig redd, jeg skjønte at jeg var på dårlig is. Jeg forsøkte å speede på, men det rakk jeg ikke før isen knakk og jeg havnet i en liten elv. Men det var ikke så veldig dypt. Jeg hadde på meg en ispigg, men varmedressen ble snart full av vann og det var veldig vanskelig å komme seg opp. Da merket jeg at nå begynte kampen for livet.

Kampen mot sekundene
Omsluttet av mørke, kulde og vann begynte kampen mot klokken. Ingen visste hvor Lars Atle var, og ingen savnet han ennå.

– Da jeg kom meg opp av elva ved hjelp av ispiggen, stod jeg til livet i snø. Jeg klarte å dra meg opp på et høydedrag, og da så jeg at noen hadde hengt ut en parafinlykt ved hytta så jeg kunne se retningen.  Da jeg stod der begynte skoen å fryse fast i beinet på meg og det samme skjedde med hanskene, og jeg kunne ikke kjenne hendene mine. Varmedressen ble som en rustning av is. Jeg tenkte at jeg måtte få av meg dressen om jeg skulle klare å komme til hytta. Jeg tenkte at jeg måtte bruke den lille tiden jeg hadde igjen til å komme ned til hytta. Det korte tiden jeg hadde igjen før kulden tok meg.

Glimt av himmelen
Da det var 300-400 meter igjen til hytta mistet han alt han hadde av krefter i beina. Han prøvde å ale seg videre, men han klarte ikke å bevege seg mere.

– Jeg tenkte at her skal jeg dø. Og jeg følte at jeg hadde gjort noen dumme valg. Da tenkte jeg på Jesus. Jeg ba fadervår. Også sa jeg: «Jesus, kan du tilgi alt surret mitt». Også plutselig kom det en fred over meg som bare overgikk all forstand. Selv om jeg lå der og visste at jeg skulle dø, så visste jeg i samme millisekund at Jesus hadde tilgitt meg. Så kikket jeg mot hytten, og det var akkurat som jeg så et glimt av himmelen. Det var et herlig lys som omsluttet fjellene og hytta.

Rop i natten
Mens han lå der og kjempet mot døden de siste minuttene av sitt liv, tenkte han på venner og familie og at det var trist for den personen som kom til å finne han død.

– Jeg følte at det var for tidlig og feil tidspunkt å dø på. Og i samme øyeblikk som jeg tenkte den tanken, var det en kraftig røst som ble presset opp i halsen, og jeg måtte rope hjelp tre ganger. Jeg hadde egentlig ikke noe tro for å rope på hjelp. Jeg hadde ikke tenkt å rope, men det ble presset opp i halsen av en annen kraft.

På det tidspunktet visste han at det var to eller tre igjen i hytta som skulle overnatte der. Men alle vinduene var lukket på grunn av kulda, så ingen ville høre et rop om hjelp nesten en halv kilometer unna. Samtidig frøs han så det gjorde vondt hele tiden.

– Plutselig startet en snøscooter på utsiden av hytten. Jeg så lyset og tenkte at nå ville de sikkert opp på en annen fest et annet sted. Jeg hadde jo heller ikke fulgt den oppkjørte løypa, men jeg hadde tatt korteste vei. Da så jeg scooteren komme rett mot meg i løssnø. Så stoppet scooteren på siden av meg, og Dreng, en kamerat av meg, grep tak i meg og hev meg opp på scooteren. Og da sier jeg, «Jesus, dette skal jeg aldri glemme».

Ble urolig
Inne i hytta hadde Lars Atle sin andre kamerat, Frank, ryddet av bordet og skulle hive ut noen skvetter før han la seg. Så følte han seg plutselig veldig urolig, og sier til Dreng at han tror det er noe galt der ute. Dreng åpner så vinduet akkurat tidsnok til å høre et svakt rop om hjelp. De bestemmer seg for å kjøre ut og se.

– At han kjørte ut i mørke, ut av løypen og rett opp der jeg lå, er bare helt uforklarlig. Så jeg vil gjerne rette en takk til alle kameratene mine som var med og reddet meg den natten. Gud velsigne dem, sier Lars Alte, mens minnene strømmer på.

– Legen skjønte nok ikke hvor alvorlig det var med meg, og det var først dagen etterpå at jeg ble fløyet ut med et ambulansehelikopter til sykehuset for behandling av frostskadene. Jeg var veldig bekymret for beina mine, og jeg takker Gud for at det kun var syv fingre som jeg trengte å amputere.  

Men Lars Atle glemte ikke bønnen som reddet livet hans den natten.

– Etter ulykken så begynte jeg å lese om Jesus i Bibelen, for jeg var ikke i tvil om at det var i samme millisekund som jeg nevnte hans navn, at mirakelet skjedde. Og jeg fikk oppleve en fred som overgikk all forstand i dødsskyggens dal, sier han.

Etter ulykken passet ikke jobben som tømrer for meg lenger, så jeg tok videre studiekompetanse gjennom voksenopplæringen og fikk jobb som vaktmester i Grimstad kommune. Og i år skal jeg på bibelskole, så Gud er god! Nå ser jeg også at som kristen trenger jeg ikke å være supermenneske, jeg må bare gi alt til Han!

Tilbake til Sarons Dal
– I 2008 kom jeg tilbake til Sarons Dal, og talen av Aril Edvardsen husker jeg ennå – det var om å bli knust som oliven – Jakobs kamp med Gud – om en sønderknuselse. Jeg følte det var min historie Aril snakket om. Siden har jeg vært tilbake i Sarons Dal hvert år og jeg anbefaler virkelig alle til å støtte arbeidet som går ut herfra. Etter ulykken søkte jeg tilbake til Froland misjonsmenighet som jeg hadde besøkt litt i begynnelsen av 90-tallet. Men mest holdt jeg meg hjemme der jeg leste Guds ord, så på kristne DVD’er og hørte på kristen musikk.  

Ny tjeneste
– Men da jeg kom i en krise i mitt liv i fjor, begynte jeg å skrive ned og tale ut Guds løfter, og da så jeg hvor viktig det er å ha fellesskap med andre kristne. Og jeg holdt fast på Gud gjennom prøvelsen og han fridde meg ut og satte meg i grønne enger, som det står i Bibelen. Ved Guds nåde fikk jeg være på et møte i 2009 som forandret mitt liv. Da kjente jeg det samme sterke Gudsnærværet som jeg kjente på fjellet da jeg kjempet mot døden. Men denne gangen kjente jeg at Gud kalte meg til sjelevinning, og jeg svarte ja. Da jeg kom hjem fra det møtet, opplevde jeg å bli døpt i Den Hellige Ånd da jeg var helt alene. Og fra den dagen er jeg komme ut i en tjeneste der jeg kan fortelle folk vitnesbyrdet mitt, og nå vitner jeg om Jesus på gater og streder og alle steder som jeg får anledning.  Og ved Guds nåde har jeg sett mange mennesker frelst og helbredet, forteller Lars Atle.

– Men det største er jo når noen tar imot frelsen, sier mannen som fikk et nytt perspektiv over livet natten han ble reddet fra den visse død oppe i Setedalsfjellene.