Siden Solveig Leithaug slo an med sin første plateutgivelse i 1985 har hun vært en populær gjest på stevner og møter over hele Norges land.

Det finnes vel knapt noen Stevnedeltager i Norge som ikke har hatt gleden av å høre den fagre, lyse jenta med gitaren fra Frekhaug. Fra sitt hjem i Nashville forteller hun om den nye plateutgivelsen, hvordan livet hennes er i dag og hva som har gledet henne mest i relasjonen med Gud.

– Først må jeg si at jeg gleder meg veldig mye til konserten i Sarons Dal i juli. Jeg gleder meg utrolig til å spille med Garness og bandet vårt, for ellers spiller jeg ofte alene, og jeg vet for eksempel at Thomas Gallatin, som spiller trommer, var helt i hundre da han hørte han skulle være med til Sarons Dal. Han er en av de yngste i bandet, men også en Norges beste trommiser, og har vært mye i Sarons Dal under oppveksten. Også er det veldig gøy å høre at Carola, som er en god venninne av meg fra tenårene, også kommer til Stevnet, i tillegg til Nicky Cruz. Nicky Cruz hadde jeg en del samarbeid med i løpet av de mange årene vår familie også bodde i Colorado Springs, som er Nickys heimby. Vi gjorde flere store outreach ilag for å nå bl.a. gjenger, farløse og enslige mødre. Jeg har veldig gode minner fra dette og veldig stor respekt for han og tjenesten han gjør. En stor inspirator og mann som Gud virkelig bruker!

Fra hjemmet hennes i Nashville forteller Solveig Leithaug at hun har akkurat bakt Brownies i påvente av at sønnen John (13) og kameratene hans kommer innom en kjapp tur før de skal videre på trening. Det har roet seg litt fra dagen før da intervjuet ble utsatt i all hast på grunn av en tornado varsel i Nashville. De siste dagene har tornadoer og oversvømmelser herjet de amerikanske sørøst-statene.  Men Solveig ser ut til å ha funnet roen igjen. Hun har hjemmekontor, og jobber bare noen meter unna mannen sin, Jim Chaffee, som har kontor i etasjen over.  

– Det blir jo til at vi roper litt til hverandre i løpet av dagen for å sjekke bookinger og planlegge konserter og turer fremover, sier Solveig og ler.  

På den siste platen hennes var Jim «executive producer», men han jobber også innen bokpubliseringsbransjen med booking og management for forfattere i USA. Solveig har nå bodd 20 år i USA. Men hun legger ikke skjul på at med årene blir ikke hjemlengselen mindre.

– Selv så er jeg nok 4-6 ganger i Norge i løpet av året, i tillegg til en del annen reising i forbindelse med konserter. Men de fleste turene til Norge er veldig kjappe da jeg ikke har lyst til å være lenger borte fra familien min enn nødvendig. Derfor gleder jeg meg veldig til i sommer da mannen min og to av barna blir med hjem, så vi også kan ha litt ferie sammen i Norge mellom oppdragene, forteller hun.

Fra Oslo til Nashville
I vår digitale tidsalder er det nå mulig å gjøre musikkinnspillinger fra flere land samtidig, ved å sende digitale lydfiler frem og tilbake. Dette har vært et gjennombrudd på globalt plan og noe Solveig dro nytte av da hun spilte inn sin siste CD som kom ut før jul, «Finding Home».

– Under den siste plateproduksjonen fikk vi tilsendt de digitale bakgrunnsvokalene fra Hildegunn Garnes Reigstad og mannen hennes Torjus Vierlis pianoopptak fra deres studio i Oslo. Det var veldig gøy å være i studio i Nashville da produsenten åpnet lydfilen fra Oslo og alle fikk hakeslepp da de hørte det høye nivået på vokalene til Ingelin Reigstad Norheim og Hildegunn Garness Reigstad og Torjus sitt smakfulle bidrag.

Garness søstrene kommer fra samme sted som Solveig, og det at Solveigs mor og Garness søstrenes dikter-bestemor, Haldis Reigstad, var gode venninner gjennom mange år, gjør bare samarbeidet mellom dem ekstra spesielt.

Tilbake til røttene
Solveig forteller at på den siste CDn hennes, «Finding Home», føler hun at hun har kommet tilbake til røttene sine igjen.

– I en periode på 90-tallet var det mye lovsang på meg, men nå har jeg gått tilbake til røttene der jeg synger mer historiesanger om ting som opptar meg, med forankring i min kristne tro, forteller hun.

– Her har jeg skrevet om når en finner kjærligheten midt i livet, en Godnatt sang til barn når man som foreldre er borte og ikke kan være tilstede ved leggetid, om svigermor som har fått Alzheimer, men kommer tilbake til oss ved piano krakken. Da datteren min Kari på 19 nylig var seks måneder med UIO i India og New Zealand, spilte hun denne Godnatt sangen, «Faraway Lullaby» hver kveld mens hun var hjemmefra. Det var godt for meg å vite.

– Men den kan også like gjerne være en voggesang fra en far eller mor som kanskje sitter i fengsel, som er på sykehuset eller kanskje er adskilt fra barna på grunn av en skilsmisse, forklarer Solveig.

Hun forteller videre at sangen «Safe and Sound» handler om når noen man er glad i er borte over lang tid gjerne en soldat eller noen som har et arbeid som krever å være i fysisk fare.

– Ei venninne som er firebarnsmor og som har en mann som er tjener som kapellan i militæret i Afghanistan og Irak sa at det var akkurate slik hun følte det når hun var adskilt fra mannen sin. Hun sa at jeg måtte dedikere denne sangen til familiene til soldatene som er ute i tjeneste, noe som jo gjelder mange tusen familier i USA.

– Jeg har også grepet tak i vold i hjemmet gjennom sangen «Brav». Jeg har fått mange tilbakemeldinger på denne sangen fra folk som kjenner seg igjen. Jeg har lest at her i USA er en av hver fjerde kvinne som kommer på legevakten offer for vold i hjemmet, og tallene i menighetene er dessverre også høye.

Men Solveig har også fått mye hyggelige tilbakemeldinger fra Norge, bl.a. fra NRK som har spilt sangene fra den siste utgivelsen hennes på radio.

– Jeg har fått mye respons på «A Million Miles» fra NRK lyttere, som er en glad sang der jeg for første gang har våget å bruke utrykk som «baby» og «darling»,  ler hun. Det samme gjelder sangen «Mor» av Elling Vassbotn som hun fant i Lars Søraas sin skolesangbok i dagene etter hennes mor Helga’s bortgang, høsten 2011.   

– Men sangen som jeg har fått desidert størst respons på er «When She Plays» som handler om svigermoren min som har Alzheimer’s og som kommer tilbake til oss gjennom salmene en kort stund når hun spiller piano.

Gjenspeiler livet
De nye sangene til Solveig gjenspeiler livet hennes, både på godt og vondt. Hun legger ikke skjul på at hun var vært igjennom tøffe tak, blant annet et ekteskap som etter 17 år gikk i en smertefull oppløsning der dommeren gav Solveig aleneomsorgen for deres tre barn.

Uten å gå i detaljer sier Solveig seg enig i det en betrodd, kristen rådgiver sa til henne etterpå: «Det finnes ganger da skilsmisse er en gave.»

– Men jeg kan helt oppriktig si at jeg kan se Guds godhet i hver årstid av livet mitt, reflekterer hun.

– Sangene på mitt nye album reflekterer livet mitt slik det er i dag, sanger fylt av håp, av tilbedelse, av bønn, sanger som snakker om sorg, relasjoner, familien. De er en ærlig refleksjon over Guds sterke arm som frelser og hjelper. Jeg er også opptatt av at sangene skal være brobyggende til mennesker som er lengtende eller søkende. Og for min egen del har musikk vært fantastisk terapi. Sangene som er gode, løfter blikket!

Gjennom musikk karrieren i USA var Solveig blitt en god venn av ekteparet Jim og Janice Chaffee.  Dessverre ble Janice diagnosert med kreft i 2004, og i februar i 2007 reiste hun hjem til Herren.

Da Solveig traff Jim Chafflee igjen under en plateinnspilling i 2008,  blomstret vennskapet opp til gjensidig kjærlighet.

– Vi forelsket oss i løpet av den plate innspillingen og visste at vi ønsket å være sammen i tiden fremover.

Det er nå fem år siden de giftet seg i 2009. Gud har brakt deres blandete familie, som består av Solveigs tre barn og Jims to voksne sønner, igjennom til en god og trygg hverdag.

– Vi kom alle til denne situasjonen med knuste hjerter, forteller Solveig.

– Det er noe som skjer nå du forstår sorg. Selv om hver situasjon var forskjellig, begynte vi livet sammen med empati og nåde mot hverandre.

Og Solveig setter pris på balansen som Jim har brakt inn i livet hennes.

– Han er stabil, avslappet, lett å ha med å gjøre. Han er en fantastisk kokk som lager middagene mens jeg tar hånd om dessertene. Vi har ofte venner over til middag, legger hun til.

Solveig tror heller ikke at det triste som skjedde i livet hennes var Guds ønsker for livet hennes, men hun opplever at det har gitt henne en ny ballast.

– Jeg føler at hjertespråket kobler seg lettere med andre som har vært igjennom tøffe ting. Det merker jeg både gjennom konsertene mine, brev og korrespondanse.

Du har tidligere sagt at nå føler du at du har noe å si igjen. Hva legger du i det?

– Jeg tror at hjertet trenger å lande litt når en går igjennom dyptgripende, store forandringer. Nå føler jeg at hjertet mitt har gjort nettopp det, og at jeg har noe å si igjen. Også er jeg veldig takknemlig for at jeg har en anledning til å dele det som ligger meg på hjerte gjennom sangen min og i møte med andre mennesker.

Misjonskallet
Under et intervju med Kathrine Johnsen Schmid, som var pastor på KidzPlaneten i fjor og er ellers pastor for en menighet i London, fortalte Kathrine at hun opplevde Guds kall da hun var 15 år på rommet sitt og hørte på en av sangene dine. Hva tenker du når du hører den slags tilbakemeldinger?

– Jeg får gåsehud og håret på armene mine står rett opp, sier Solveig, mens hun blunker vekk noen tårer.

– Jeg opplevde faktisk også misjonskallet mitt da jeg var 15 år på soverommet mitt. Det var plutselig et veldig Guds nærvær på rommet. Jeg følte at Han var ute etter litt mer av hjertet mitt, og at det hadde med nasjonene å gjøre, og det å være langt borte hjemmefra. Jeg følte at jeg ble stilt på valg, og jeg strevde med det. Jeg tenkte på leirhytter i Afrika og at japansk var et forferdelig vanskelig språk å lære. Det ble veldig alvorlig for meg, og jeg ville aldri ha trodd at det var med gitar på ryggen at jeg skulle få lov til å reise til nasjonene. Det har vært et privilegium, men også et offer. Nå har jeg sunget i over 20 nasjoner, og jeg tror at det er naturlig når en opplever litt av det Gud har å gi på hjemmebane at en også lengter etter å dele det med mennesker på andre breddegrader.

– Og når jeg skriver sanger så håper jeg at det er sanger som andre finner gjenklang i. Jeg prøver i større grad å skrive sanger som er universelle, at de blir meningsfylte for dem som hører, enten jeg synger dem i en statskirke i Sandefjord eller i et fengsel i Florida.

Hva har overrasket deg mest med livet med Gud?

– Den tror jeg må tenkte litt på – kanskje jeg kan trekke frem det som har gledet meg mest i livet med Gud? Det er nok felleskapet som jeg har med Han i det skjulte. Jeg bruker ganske mye tid alene. Jeg reiser ofte langt. Mye av det jeg gjør krever at jeg jobber alene. Da opplever jeg hvor god Gud er å lene seg på kontinuerlig, det er en fantastisk relasjon å ha. Gud er å lene seg på!