I en ny bok som ble lansert under Sommerstevnet i Sarons Dal tar den kjente journalisten og mangeårige forfatteren Johan Christian Sandvand for seg dagens situasjon i DR Kongo. Han ser nærmere på årsakene til dagens tilstand i landet og Dina-stiftelsens bidrag til et bedre liv for voldtatte kvinner og barn.

Forfatteren forteller at boken har vært en idè som utviklet seg over lengre tid.

– Jeg har kjent Aril og Rune Edvardsen i mange år. Jeg har alltid beundret Aril Edvardsen for det arbeidet han gjorde. Jeg syntes han var et menneske som forstod mer en del andre kristne ledere. Det synes jeg Rune også gjør. Han følger ikke i sin fars fotspor, med leder på sin egen måte, som er veldig bra. Så en gang da jeg pratet med Rune, begynte vi helt tilfeldig å prate om arbeidet i Den demokratiske republikken Kongo. Det utviklet seg etter hvert til en idè. Så i 2013 dro jeg på befaring til Dina-stiftelsens sitt arbeid i Øst-Kongo og møtte mange av disse kvinnene og barna som var blitt voldtatt. Slik begynte idèen å utkrystallisere seg med også å få noen lokale analyser om hvorfor dette landet er blitt som det er, helt tilbake til den belgiske kolonitiden, så det er også en del av konseptet bak boken, forteller han.

Men det avgjørende klarsignalet for boken kom i form av et stipend.

– Det utslagsgivende var da jeg fikk et stipend fra Norsk faglitterær forfatter forening. Da jeg fikk det, bestemte jeg meg for å sette i gang. Og jeg vil si at jeg fikk skrevet en bok om noe som er veldig komplisert.
Det ble etterhvert tre turer for Johan til Øst-Kongo der han fikk møte kvinner og barn i landsbyene, opprørsledere, militære, psykologer og leger, og ikke minst misjonær Ingeborg Eikeland, som har fult utviklingen i landet på nært hold over flere tiår. De var alle med på å belyse årsakene til den rystende hverdagen i landet som kunne vært ett av verdens rikeste basert på naturlige resurser og beliggenhet.

I tillegg havnet Johan midt oppe i Dina-stiftelsens største drama da den lokale lederen for arbeidet, Dr. Kabutu, forsøkte å kapre et av sentrene til stiftelsen i 2014.  Johan beskriver hvordan Rune Edvardsen ble utsatt for trusler, innelåst på senteret, angrepet av sinte kvinner som ikke hadde fått lønn og sorgen over å se at barna som skulle hjelpes, ble forsømt og led på ny.

– Da jeg var i DR Kongo kom jeg også midt oppe i dramaet med Dr. Kabutu og rettsaken rundt eiendommen som var stjålet fra Dina-stiftelsen. Da skjønte jeg på Rune at hadde han ikke fått senteret tilbake, hadde han ikke fortsatt der nede. Men heldigvis vant han rettsaken og fikk senteret tilbake. Jeg skriver historien i boken. Det kunne lett blitt et drap på senteret når det stod på som verst. Rune selv ble stengt inne på senteret, det var virkelig krig, for å si det slik. Om Rune hadde tapt, hadde det ikke vært mulig for han å fortsette arbeidet der nede, det ville vært for farlig for han.

Hva har denne boken gjort med deg?

– Det har gjort veldig mye. Det er forferdelig sterkt og forferdelig vondt. Først er det kvinner og barn som lever i denne volden og utrygghet. Jeg blir takknemlig for at vi lever på et sted hvor vi ikke opplever disse tingene. Også gir det meg en veldig ydmyk følelse. Når jeg har truffet alle disse menneskene som har opplevde absolutt det verste, som blir voldtatt og gravid og HIV smittet og forlatt av mannen. Når de sitter og forteller historien sin som er så forferdelig og vond og er helt uten håp, så går det opp for meg at vi er alle like mye verd som mennesker, som hvilket som helst annet menneske. Jeg er ikke noe mer verd enn henne, men det er så forskjell på hva slage resurser som er tilgjengelig om noe skjer med meg, i forhold til henne. Det er tøft.

Han forteller at noe annet som var spesielt tøft var reisen opp til byen Kabunu der rykteflommen fløt etter at 32 babyer var voldtatt. Flere av dem var kidnappet ut av sengene sine mens familien sov. Voldtektene var bestialske og i flere tilfeller var deler av barnets inder kjønnsorganer fjernet. Flere kvinner bandt barna sine fast til seg om natten så ingen kunne ta de yngste ubemerket. Rykteflommen gikk i retning av den nye FN-leiren i nærheten av byen, men rykteflommene var mange, og ingenting ble bevist.

– Når du kommer ansikt til ansikt og ser sorgen, håpløsheten og frykten, hvis det ikke rører følelsene, da er vi blitt følelseskalde, sier Johan.

Hva håper du boken skal gjøre?
– Jeg håper det er historier som rører sterkt ved leserne. At folk ser at det er en virkelighet utenfor vår egen stuedør, en tragedie som er så forferdelig, at vi ikke forstår. Håpet mitt er at disse historiene vil føre til handling, at mange forstår betydningen til Dina-stiftelsen. Boken slutter med at vi kommer til det nye Dina-senteret i februar i år, og blir møtt av 54 syngende og glade jenter. Til sist er det håp jeg ønsker å formidle. Det nytter å gjøre noe. At vi alle kan gjøre litt på vår måte, og at det virkelig gjør en forskjell for de som mottar hjelpen, understreker han.

Alt fra Belgias kolonitid, vanstyret under president Mobutu, stammekriger, okkulte ritualer, kannibalisme, rykteflommer og kampen om makt og rikdom får sin plass i boken. Men den er allikevel lettlest og er god veksling mellom personlige historier, Johans observasjoner underveis og historisk fakta.

– Johan reiste til Øst-Kongo som en journalist, men han forlot landet som en venn for mange. Nå håper jeg at mange vil ha glede av å lese denne boken der alt overskudd går til Dina-stiftelsen. Hverken Johan, Hermon Forlag eller jeg får ett øre fra boken. Alt går rett til de voldtatte jentene og kvinnene, sa Rune Edvardsen fra plattformen i Sarons Dal under boksleppet søndag kveld.

Se bildegalleri:

{artimageview flickrApiKey=”eeceaffeaa0f86f64a42d81dfa7efec0″ flickr=”Troens Bevis” flickrSet=”72157655757334676″ flickrNumberOfImages=”800″ previewWidth=”400″ caption=”Sommerstevnet 2015″ autoGenerateThumbs=”true” }{/artimageview}

Foto: Nathalie Edvardsen