Henrik skriver sanger, Elisabeth leder, Matthias (12) og Pernille (16) synger, storebror er multimediamann og trommis, mens lillebror på 7 hjelper til.

– Det som driver oss er at vi vil fortelle barn og voksne om Gud og vi prøver å gjøre det på en måte så alle skal forstå det. Alle i familien elsker det vi holder på med. Også knytter det oss i familien sammen på en spesiell måte, sier mamma Elisabeth.

– Du kan kanskje også ta med at Henrik spilte bass oppi Stålhallen og vi hadde også konsert i Kvinesdal under Stevneuken, sier mammaen, som også er med og synger i den musikalske familien.

Under årets Sommerstevnet i Sarons Dal var de med på Tweensmøtene opp i Stålhallen. Det har vært et supert tilbud for alle barn fra 4. klasse til 7. klasse. Gjennomsnittlig var det rundt 300 barn på samlingene. Henrik og Elisabeth forteller at de har i snitt 30-40 konserter i året. Intensjonene deres er å støtte det barne- og ungdomsarbeidet som allerede er i menighetene.

– Vi har noe som heter Kids festival i forkant, der vi lærer dem konkurranser og sanger. Mange sier at de har ikke et barnekor i menigheten. Vi behøver ikke å ha et ferdig opplegg. Det holder at menigheten tar med seg det de har av folk og venner, sier Henrik.

Lav terskel
– Vi gjør terskelen så lav som mulig slik at det skal være lett å ta med alt hva du har av familie og venner. Også har vi oppdaget at unge gutter har kommet og synes at det er spesielt fint at Mathias, som er gutt, er med og synger. Også det at alle har briller er blitt litt morsomt, foreldre kommer og sier til oss at barna deres kanskje har kviet seg til å bruke briller, også går det lettere når de ser at det bruker vår familie også, ler Elisabeth.

– En annen ting er at konsertene er ikke planlagt ned til den minste detalj, vi tar det som det kommer. Jeg snakker for det meste, men barna er også med og vitner når de føler for det. Også er det viktig for oss å gå i vanlige klær. Vi er en vanlig familie, og vi føler at det er viktig at barna lærer seg at vi trenger ikke å løpe og kjøpe noe hver uke.  

De forteller at selv om det er litt arbeid å være ut på veien så mye som de er, opplever de det allikevel som energivende å få være med å oppmuntre andre.

– Vi har fått veldig mange tilbakemeldinger på at vi har vært til inspirasjon for både jenter og gutter, og det gjør oss glad, sier Henrik.

Elisabeth legger til at på grunn av familiens unike sammensetning kommer de også i kontakt med folk som kanskje ellers ville gått forbi.

– Jeg ble adoptert fra Bangladesh da jeg var 3-4 måneder gammel, og på grunn av det merker jeg at jeg kommer veldig lett i kontakt med folk i fra andre kulturer, noe som jeg synes er veldig positivt. Vi er også med i en hjelpeorganisasjon som heter Compassion, og i regi av det arbeidet reiste vi til Bangladesh. Det ble en veldig spesiell opplevelse både for meg og oss. Jeg opplevde at en brikke som jeg ikke visste manglet, kom på plass. Og vi så jo også hvor fattige folk er og hvor lite som skal til for å gjøre en forskjell for dem. En Pizza på Peppes kan forandre liv. Jeg har også vært på Dina-senteret i Den demokratiske republikken Kongo, og det samme gjelder der.

– Jeg kan også legge til at når vi kom til Bangladesh, og de skjønte at jeg også opprinnelig kom fra deres land, var det ikke måte på hvor fin velkomst vi fikk.

– Ja, bekrefte Henrik.

– De arrangert til og med en tradisjonell bryllupseremoni for oss der vi ble gift på nytt, også sa de til meg at nå er du en «svigersønn av Bangladesh», legger han til og ler.

Det gjorde oss også ydmyk når vi var på besøk hos andre som var svært fattige, men som velsignet oss med å be for oss. Det rørte noe på dypet. Selv om de er fattige, har de noe å gi, og det må vi ikke glemme, sier Elisabeth.

– Etter denne turen prøver vi å være mer bevisst i hverdagen på at små beløp for oss kan utgjøre enorme forskjeller for andre!

Trøstende sanger
– Vi har også to sanger som vi får spesielt mye respons på. Den ene er «Det fins et håp».  Der hører vi fra voksne som har fått kreft og mistet håpet, også sier de at den teksten har gitt de veldig mye. Spesielt en dame sa dette til oss, hun er død nå. Og sangen «Himmelen» er veldig spesiell for oss.
Den ble skrevet etter terroren i Oslo 22. juli i 2011. Vi skulle vært i det bomba område i Oslo i de dagene i forbindelse med en innspilling. Mathias var kun 8 år, og barna var hjemme og så på nyheten om det som skjedde. Spesielt Mathias, som da var 8 år, ble svært redd. Sangen handler om at vi møtes igjen i himmelens slott. Det er en sang som setter ord på det å miste noen. Det er en sang som er blitt brukt mye i begravelser. Så mistet vi oldefaren til barna våre, altså min bestefar. Men da Mathias skulle synge den i begravelsen, klarte han kun et vers, og det skjønner vi jo godt, forteller mamma Elisabeth.

– Så for å summere opp, så har vi valgt å skrive tekster som handler om livet, mobbing, det gode og det triste og det hverdagslige.

Den musikalske familien har også gitt ut to CD’er og holder på med sin tredje.

– Vi vil gjerne besøke enda flere menigheter og det er bare å ta kontakt ([email protected]), legger Elisabeth til.