Som trommis for Luxus Leverpostei spilte Jan Aril for fulle lokaler i flere år. Men da moren hans omkom i en tragisk ulykke, falt livet i grus. Det var først under Sommerstevnet i Sarons Dal i 2014 at han fikk et livsforvandlende møte med Gud.

– Jeg er jo nærmest født inn i Sarons Dal i og med at mamma var datter av Aril Edvardsen, begynner Jan Aril Edvardsen Moi.  

– Og jeg var vokst opp i en god, kristen heim. Jeg gikk i Kirken i Dalen og jeg var med på hvert Sommerstevne. Da jeg var seks år begynte jeg å spille trommer i menigheten. Jeg var så liten av vekst at jeg rakk ikke ned til basstrommen, ler han.

Jan Aril har gode minner fra de første årene i menigheten. Han hadde venner og fikk utviklet talentet sitt. Hjemme var det stadig fullt hus og han lærte tidlig å ha omsorg for andre.

– I min heim var det alltid åpent hus. Mamma var aktiv i menigheten og pappa var ungdomsleder. Under oppveksten var huset alltid fullt av bygdas ungdommer. Og det stod alltid sterkt i heimen, det med å ta vare på hverandre. Folk kom til mamma og pappa da de hadde det tøft. Jeg lærte veldig tidlig at de som har det tøft skal en ta seg av. Jeg fikk være med i Faktum ungdomskor og spilte fra jeg var ti år gammel. Jeg ble døpt da jeg var 15. Det var pappa som døpte meg. Opptil da var menigheten en trygg plass å være. Jeg hadde en god oppvekst selv om jeg alltid hadde lopper i blodet.

Men ettersom Jan Aril kom inn i ungdomsårene opplevde han at han passet ikke like godt inn i ungdomsmiljøet som tidligere. Og livet ute i bygda hadde mye spennende å by på for en ungdom med lopper i blodet.

– Et av mine høydepunkt var da jeg fikk spille sammen med Larry Norman da jeg var 15 år. Han var en av mine musikalske forbilder. Men da jeg var 16 år var jeg på vei ut av det kristne ungdomsmiljøet. Jeg husker skuffelsen hjemme. Mamma og pappa ble aldri sinna på meg, men de ble skuffet over mine valg. Det stakk meg i hjertet. Men så begynte jo livet da, utenfor.

Jan Aril ble fort populær og fikk nye kamerater i et nytt miljø. Livet var bra og menighetslivet fristet ikke.  

– Men så ble mamma og pappa skilt. Det var en tung periode. Mamma reiste ut av bygda og jeg bodde hjemme med pappa. Pappa ble bæresteinen i livet for meg. Han har alltid vært der for meg. Selv om vi var far og sønn, ble vi også bestevenner. Han har bygget meg opp igjen om noe har vært vanskelig.

– Og jeg må si at de bakket meg veldig opp hjemme, selv om jeg skuffet dem med mine valg.

Det tok heller ikke lang tid før musikk karrieren til Jan Aril skjøt fart. Allerede i fra 17-18 års alderen begynte han å reise med det landskjente Kvinesdalsbandet Luxus Leverpostei. Han var med i Luxus Leverpostei i åtte år og reiste fra Svalbard i nord til Flekkefjord i sør.

– Som musiker har det vært veldig mye gøy. De andre i bandet er gode gutter og er mine venner fremdeles. Jeg har lært vanvittig mye der som jeg kan bruke videre. Jeg har spilt for tusener av mennesker på festivaler. Nå har jeg spilt trommer i 30 år og jeg har fått erfaring som er verdt å ta med seg når en begynner på nytt!

Men på tross av suksessen med å spille i et band som har over 300 000 solgte plater og fulle lokaler kveld etter kveld, var Jan Aril allikevel ikke tilfreds.

– En hadde jo suksess og ble populær og tjente litt penger. Men du fikk liksom ikke roen. Det var noe som aldri klarte å bli fylt opp. Det var mye alkohol og fest. Det var gutter på tur. Men på grunn av det som jeg hadde fått med meg i oppveksten, holdt jeg litt tilbake. Det har vært en erfaring som jeg har lært veldig mye av.

Men den 13. oktober 2005 rammet tragedien hele Edvardsen familien som lyn fra klar himmel. Aril og Kari Edvardsens datter, Tove Liz, omkom i en tragisk motorsykkelulykke sammen med sin ektemann langs E-18 i Høvåg.

– Da jeg ble 26 år snudde livet seg helt på hode da mamma døde i motorsykkel ulykken. Det er det verste jeg har opplevd, selv om jeg også har mistet venner i ulykker før. Det var veldig dramatisk da mamma og den nye mannen hennes døde. Vi ble satt på prøve alle mann. Det gjorde noe med hele slekta. Jeg følte også at det var jeg som skulle være den tapre for min søster og min stesøster. Jeg stengte nok litt ting ute. Jeg skulle være den tøffe av oss unger.

Da begravelsen var over kom smellen for Jan Aril.

– Det var onkel Rune Edvardsen som ordnet alt det praktiske med begravelsen. Men når den var over skulle jo alt tilbake til normalen. Da kom smellen. Jeg gikk i en måned uten å sove. Alt var fysisk tungt, og angsten begynte å komme. Jeg ble deprimert og jeg fikk veldig dødsangst. Hørte også ting som bare var i fantasien. Det gikk så langt at jeg trodde jeg hadde besøk av døde personer i stuen. Det rare er at hunden vår reagerte på disse besøkene med å gå i forsvarsposisjon. Et par dager etterpå reagerte hunden på nytt, og jeg gikk til vinduet og fikk se samme «person» passere huset vårt. Jeg ble veldig redd og skjønte at nå trengte jeg legehjelp. På legekontoret ble jeg tatt hånd om av et fantastisk team. Jeg er så glad for at jeg bor i ei bygd som Kvinesdal med det helsevesenet som vi har her. Jeg gikk til psykolog i 6-8 måneder. De gav meg diagnosen posttraumatisk stress. Jeg lærte at jeg var normal, men at jeg måtte lande litt og få sove litt. Og det gjorde jeg. Det var vondt å se den store sorgen til bestemor og bestefar, men bestefar sa: «Vi er bare slått ned, vi er ikke slått ut».
Jan Aril sparer ikke på adjektivene når han snakker om Katrine, sin ektefelle. Han trekker stadig frem den store støtten hun har vært for han gjennom de tøffe årene der angst og depresjon preget hverdagen i heimen.  

– Heldigvis hadde jeg Katrine oppe i dette, hun har måtte tåle mye. Hun er bærebjelken i familien. Hun er en tøff dame. Og hun har et hjerte som brenner for Jesus!

Men i 2006 fikk livet en ny mening for Jan Aril. Det var året som han for første gang besøkte Dina-stiftelsen sitt arbeid i Kongo.

– Det som skjedde var at bestefar tok oss med til Afrika. Der skjedde det noe med meg. Jeg ble totalt forelsket i Kongo. Jeg var med på kampanje i Tanzania og Burundi. Der fikk jeg sett bestefar i aksjon. Det var der han trivdes best. Etter besøket på Dina-senteret i Goma begynte det en brann inne i meg. Jeg fant noe i Sarons Dal som jeg kunne ta del i, noe som jeg kunne fronte, uten å stå til ansvar på samme tid. Mellom 2005-2012 har jeg vært fem turer til Kongo. Jeg har vært med på å bygge et barnehjem i Goma og et mødrehjem i Bukavu. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på dem. Jeg har kontakt med dem gjennom sosiale medier. Jeg er også heldig som er blitt Dina-ambassadør. Vi er et team som jobber litt ekstra. Vi arrangerer konserter og stand m.m. Det er blitt hjertebarnet mitt.

Men Jan Aril betraktet fremdeles arbeidet til Sarons Dal fra utsiden. Han visste at det var noe vesentlig som manglet i livet hans, men prisen ble for høy.

– Men så skjedde det noe i fjor. Jeg hadde kjent litt på det. Jeg har alltid visst at det var det rette. Men jeg tenkte at det var så mye som jeg måtte gi opp med musikken og posisjonen jeg hadde bygd opp.

Da Katrine foreslår den 13. juli i 2014 at Jan Aril skal gå ned i Sarons Dal og høre sin onkel, Rune Edvardsen, tale, går han motvillig ned.

– Da jeg kom ned var det ingen utenfor hallen å prate med, så jeg gikk inn og satte meg på bakerste benk. Jeg hadde ikke fått satt meg før hjertebankene begynte. Jeg kjempet imot følelsene under hele møtet. Satt og skalv, tårene rant.  Jeg sa til Gud at hvis jeg går frem til forbønn må du sørge for at det er Rune som kommer og ber for meg. Jeg var virkelig redd. Når Rune ser at jeg kommer opp midtgangen,
hopper han ned fra scenen og springer mot meg.

– Da sa jeg at nå klarer jeg ikke mer, nå vil jeg leve for Jesus. Da ba vi frelsesbønnen sammen. Bestemor Kari og tante Mona var der og alle kom og ba for meg. Det var nok et bønnesvar for dem også!

– Jeg kjente at det ble en forvandling. Jeg kjente at det tomrommet som var i livet mitt ble fylt med noe godt. Etter at jeg sa ja, har jeg ikke hatt et øyeblikk med angst. Dette året har vært helt fantastisk. Jeg har hatt noen små depresjoner, men forskjellen et at jeg er ikke alene lenger, jeg er ikke bekymret lenger.

– Nå skriker hjertet mitt etter å se andre mennesker oppleve det samme. Jeg klarer ikke å sitte stille lenger. Det bobler bare over i meg. Jeg har en sånn drive inne i meg til å fortelle andre mennesker om Jesus!

Mye har skjedd for Jan Aril det siste året. Han har igjen engasjert seg i Kirken i Dalen. Han er blitt med i bandet FOLK som synger og vitner om Jesus. Og han har begynt i ny jobb. Men det mest synlige er kanskje oppdateringene på Facebook siden hans. På ti-års dagen til sin mors død, skrev han:

«13. oktober 2005 forvandlet livet mitt seg dramatisk. Jeg fikk beskjeden om at min fantastiske og umistelige mor hadde mistet livet i en motorsykkelulykke.
Det har vært mange tunge stunder med både angst og depresjoner. Men over døden skinner alle gode minner… og vissheten om at jeg skal treffe mamma igjen i himmelen den dagen min frelser Jesus Kristus tar meg hjem, gjør at alt går så mye bedre nå.
Og selv om livet mitt etter denne dagen har vært utrolig tøft til tider, så har troen på Jesus reist meg opp og tatt vekk all angst og gitt meg et liv bygd på Guds ord og Hans kjærlighet.
Livet er fantastisk med Jesus.
Vi sees igjen mamma… elsker deg.»