Rune Edvardsen tok nylig med seg sin kone Sølvi og besøkte Dina-sentrene i Den demokratiske republikken Kongo. Ekteparet fikk oppleve mange hyggelige overraskelser. Her forteller Sølvi både om landet og barna som setter varige spor hos alle som besøker dem.

Da Sølvi og Rune Edvardsen besøkte Dina-stiftelsen sitt arbeid i Den demokratiske republikken Kongo i høst var det flere år siden Sølvi sist var i landet.

– Det var veldig sterkt å være tilbake, sier Sølvi.

– Jeg kunne se store forandringer da vi kjørte gjennom Rwanda. Det var veldig inspirerende å se hvor ryddig og fint det var blitt og hvor lite søppel som lå langs veiene, som var blitt asfaltert. Men da vi kjørte inn i Øst-Kongo forandret landskapet seg med en gang. Fattigslig og trøstesløst. Universitetsbygningen i Goma ser ut som en gammel fabrikkbygning med knuste vinduer. Det var litt flere biler på veiene, men jeg kunne fremdeles se «Kongo-syklene», de hjemmesnekrede doningene der selv hjulene er laget av tre.

På Dina-senteret i Goma ventet 98 jenter spent på besøket fra Sølvi og Rune Edvardsen. Barna mottok gjestene i finstasen med sang og dans. På en av Runes videoer som er lagt ut på Dina- stiftelsen sin Facebook side, kan en se en vakker ung jente lese opp et velkomstbrev på engelsk.  Brevet utrykker hvor glade barna er for sitt nye hjem, men det viser også jentas engelskkunnskaper som hun har lært på Dina-skolen.

– Det var også veldig flott å få hilse på Dina igjen, sier Sølvi.  

Dina er jenta som i 2002 gav navn til stiftelsen. Da var hun to år og voldtatt.

– Dina er nå blitt 16-17 år og går på skole på utsiden av senteret, men hjelper til på senteret etter skoletid. Hun virker glad og fornøyd, hun er veldig flink med barna og hjelper til med matlagingen. En kveld la jeg spesielt merke til hvor flink hun var til å lage den karakteristiske ugali-grøten de bruker, sammen med surkål og litt kjøtt til middag. Jeg ble også rørt over å se hvordan hun passet på at alle barna fikk like mye å spise. Vi må også huske at all matlaging skjer i mørket, i lyset til noen få lykter, legger Sølvi til.

Dina-senteret betaler fast strømabonnement, men får bare strøm rundt to timer i måneden, og da gjerne på natten. Rune legger til at de må se om det går an å få til en solcelle løsning for strøm på senteret.

– Mens vi var der hadde senteret også besøk av en kjent gynekolog som hjelper voldtatte jenter. Det var veldig hyggelig å høre hans positive kommentarer om tilstanden til barna og senteret.

Det hadde nettopp kommet 21 nye jenter fra Rutchuru-området, og de trengte alle tilsyn. I tillegg til skader etter brutale voldtekter hadde flere av jentene hudinfeksjoner og sopp i hodebunnen som trengte behandling.

Har det nettopp vært angrep i dette området som de nye jentene kommer fra?

Nei, svarer Rune.

– Voldtekter skjer hele tiden i dette området. Det kan være sivile, soldater eller opprørere som begår overgrepene. Det er den nye normalen, dessverre.

– Vi arrangerer også et par turer i løpet av året opp til Rutchuru slik at de av barna som har gjenlevende familie får møte dem. Familie kan også komme på besøk til senteret, men for de fleste er denne reisen så dyr at det blir vanskelig.

Dina-senteret er et av de ytterst få stedene der jentene kan få hjelp. Flere av jentene forteller at de har sett foreldrene sine bli drept når de ble voldtatt, andre har kanskje litt gjenlevende familie, men familien har ikke ressurser til å følge dem opp.

– Jeg og min søster var inne i huset da inntrengere kom og voldtok oss, forteller 12 år gamle Giselle mens hun beskjedent ser ned.

– Mens vi ble voldtatt tok de foreldrene våre ut i bushen. Min mor klarte å flykte, men da drepte de min far.  

Da nyheten om Dina-senteret nådde landsbyen hennes en stund senere, fraktet onkelen henne til senteret.

Roger Kibasomba, tidligere rådgiver til presidenten i Kongo, jobber nå i den private sektoren. Han har engasjert seg for Dina-stiftelsen, og forteller at det finnes rett og slett ikke én post i nasjonalbudsjettet for jentene som blir voldtatt i landet. Sett i sammenheng med at det er farligere å være kvinne i Kongo enn soldat, og at mer enn 1100 kvinner blir i følge American Publich of Health voldtatt daglig i de østlige provinsene, sier det en del om landets tilstand og prioriteringer.

– Dina-stiftelsen er det eneste håpet disse jentene har. Her er de trygge, de får utdannelse, mat og medisinsk hjelp. Hadde det ikke vært for denne hjelpen, ville det ikke være håp for disse jentene, mener den tidligere presidentrådgiveren.
Dina-skolen i Goma har nå seks ansatte lærerinner og syv klasseværelser.

Mens Rune satt i møter med lederne, dro Sølvi og et par av damene fra senteret til Goma for å handle gardinstenger, gardiner og bilder for å gjøre det litt koseligere for barna.

– En av forandringene jeg ser i Goma er at tilbudet i butikkene er blitt litt større. Det er også en forskjell jeg ser i fra Asia og India. Der kan vi i det minste få tak i det meste hos lokale kjøpmenn. Det har ikke vært mulig i Goma.

Noe annet Sølvi merket seg var relativt dyre priser på tross av den store fattigdommen.

– Jeg ville kjøpe et lite babysett som gave. Det som er bra er at jeg fant faktisk et lite sett i en butikk, noe lignende det en kan finne på H&M. Men jeg ble sjokkert over prisen. Det kostet 25 dollar, som er en formue her nede. Det samme opplevde vi på hotellet. Et enkelt to stjerners hotell koster 80 dollar natten.

Sølvi brukte også en dag med barna der de tegnet og malte og bare hygget seg sammen.

– Jentene var veldig flinke til å tegne. Det er også rørende å høre at de kaller Rune og meg for pappa og mamma. Det blir også litt krangling om hvem sin tur det er til å sitte på fanget vårt. Men det ser jeg som et sunnhetstegn, at de oppfører seg som normale barn på tross av traumene de har opplevd.

Sølvi husker også en kveld da barna hadde lagt seg.

– Så kommer det plutselig en liten dokke på tre år gjennom mørket og kryper opp i fanget mitt. Det var tydelig at hun trengte litt kos før hun sovnet. Det var rørende.  

Sølvi og Rune tok seg også tid til å besøke Dina-senteret i Bukavu og et senter for tidligere barnesoldater i Goma.

– På Dina-senteret i Bukavu bor det nå 73 jenter. Her er snittalderen litt høyere enn på Dina-senteret i Goma. De fleste er nok i 13-14 års-alderen, også har vi 3-4 barn på 5-6 år, forteller Sølvi.

Hit hadde Sølvi og Rune med seg skoleransler til barna. Det er ikke skole på dette senteret ennå, og barna må på privatskole, noe som koster Dina-stiftelsen 100 000 kroner i året. I tillegg kommer skoleutstyr som ryggsekker og skoleuniform.

I Bukavu ble det også brukt en dag på å male storsalen sammen med de eldste jentene. Sølvi var glad for å oppdage at det var mulig å få kjøpt litt maling i butikkene, noe som ikke er en selvfølge.

– Det var også en ung gutt som var kunstnerisk og malte store bilder på veggene. Det var imponerende å se talentet hans, og bildene lyser opp på veggen!

På senteret for barnesoldater bor det nå ti barn, inkludert ei jente. Mange av de unge har vært i militæret og krigen, og her er målet å lære dem et praktisk yrke, som sveising og mekanikk.

– Det var ikke vi som startet dette senteret. Men vi har hjulpet med blant annet leie og tenker at her må vi bidra litt hardt for å få senteret opp til standard, sier Rune.

– I tillegg er det kommet vann under bygningen i Bukavu som vi må gjøre noe med.

Sølvi føler et ekstra ansvar for at barna skal ha det bra og at de skal ha det de trenger.

– Jeg ser at standarden på både Dina-senteret i Goma og i Bukavu er mye enklere enn det vi er vant til etter norske forhold. Men når jeg ser på rønnene av hus som ligger rundt, og ser hvordan menneskene her bor, har barna det bra. De er lykkelige, de smiler, de ler og de leker. Det viktigste er at de har det de trenger, at de er trygge, de får utdannelse, legehjelp og helsetilsyn. Det er ikke noen selvfølge i dette landet, tilføyer hun.

Sølvi forteller at det var spesielt fint å kunne overrekke jentene gaver fra Norge. Barna jublet da de fikk fine strikkeplagg fra en gruppe kvinner som strikker for Dina-stiftelsen i Kvinesdal. Jentene fikk også briller fra Berntsen Engros på Øyestranda i Kvinesdal, noe de også ble veldig glade for.

– Vi viste dem opptak fra den flotte Shimmer konserten i Kvinesdal kulturhus til inntekt for Dina-stiftelsen. Så barna forstår at det er mennesker i Norge som vet om dem og som vil hjelpe dem. De husker navnene til flere av dem som har kommet ned hit på team for å hjelpe, og de spør etter dem.

Se video og flere bilder fra turen på facebook.com/dina-stiftelsen.