Kvinesdalsparet Maj-Britt Egenes og Knut Sverre Ditlefsen overrasket forsamlingen torsdag kveld med å ankomme hallen i stylet bil for å la seg vie av Egil Svartdal under sommerstevnet i Sarons Dal.

– Jeg har alltid sagt at skal jeg gifte meg må det være Egil Svartdal som skal vier oss. Så gikk familien bak ryggen på oss, og vips var alt klart for bryllup i Sarons Dal, sier brudgommen og ler.
Det var en overasket forsamling som ble vitne til en stylet bil som kjørte inn i hallen med brudeparet torsdag kveld under stevnet.  Forberedelsene hadde skjedd i hemmelighet sammen med Rune Edvardsen, og ytterst få visste om det som skulle skje.
-Vi hadde egentlig vært fornøyd med en liten vielse i stillhet inne på et kontor, men etter hvert gikk vi med på at det kunne skje ute i den store hallen under selve møtet, sier  bruden.

Respekt for TV-pastoren
Knut forteller at det begynte egentlig med at han fleipet med at skulle han gifte seg, måtte det være Egil Svartdal som stod for vielsen. Paret har bodd sammen i 15 år og har to små barn. Da den øvrige familien hørte dette tenkte de at det var på tide å ta saken i egne hender om noe skulle skje på bryllupsfronten. På Maj-Britts 40 års dag fikk hun overlevert et kort fra sin søster der det stod at alt var klart om de ville at Egil skulle vie dem til sommeren. Søsteren hadde kontaktet Rune Edvardsen som straks tente på ideen og formidlet kontakten med Egil Svartdal.

-Jeg har alltid synes at han har en flott personlighet, og vi har fulgt med på Tv-programmene hans med stor interesse. Jeg liker veldig godt vesenet hans og har fått stor tillit til Svartdal som person, forteller Knut.  Han forteller at både han og Maj-Britt sprang mye nede i Sarons Dal som barn, men etter hvert som de vokste til har de ikke hatt noe nært forhold til kirken.
– Men jeg tror på Gud og ber aftenbønn hver kveld, for å si det slik, sier Knut.

Ny start
For Maj-Britt markerer bryllupet også en ny start i livet.  I  7-8 år har hun vært mye sengeliggende med Kronisk Utmattelses Syndrom (ME). Men for ett og et halvt år siden ble hun fullstendig frisk etter to dager på et helsetilbud som behandler syndromet.

– Den tredje dagen ble jeg helt frisk og kunne gå rett ut og springe i skogen, jeg som nesten ikke orket noen ting og måtte hjem og legge meg etter den minste anstrengelse. Jeg har liksom våknet og føler at nå kan jeg virkelig leve livet!