Elna Wisnæs har møtt større utfordringer i livet enn de fleste. Men gjennom sin Gudstro opplever hun å få være til trøst for andre. I tillegg er hun overbevist om at vi har to valg.  En kan gi opp, eller en kan tro at det vil bli bedre.

Elna Wisnæs bobler over av liv og godt humør. Hun blir mottatt på Sommerstevnet med varme klemmer av kjente og camper i telt med barna sine ved siden av flere vennefamilier.

– Tidligere i sommer gikk jeg med venner opp til Prekestolen, det var helt fantastisk, forteller hun mens hun begynner å lempe ut av bilen. Hun utånder liv og energi og er rask til å smile.

– Nå er jeg mer bevisst på alt. Turen til Prekestolen var en del av et mål jeg har satt meg for å bli sterkere i kroppen og få med gode oppleveleser på toppen. Og jeg er også blitt mer selektiv med hvem og hva jeg bruker tiden min på, sier hun.

For nøyaktig ett år siden oppdaget hun klumper i det ene brystet. Da hun kom på Sommerstevnet i 2011 hadde hun fått time på sykehuset allerede første mandag etter Stevnet var ferdig.

– Jeg er sykepleier, så jeg visste hva det var og jeg gikk og grudde meg til det som jeg visste lå fremfor meg, forteller hun.

Motorsykkelulykke
Elna har møtt både motgang og utfordringer i livet. Født og oppvokst på Karmøy gikk hun på bibelskolen i Sarons Dal i 1986. Deretter reiste hun på team og tok ennå mere bibelskole før hun begynte på sykepleierutdannelsen sin. Som nyutdannet fikk hun raskt tilbud om jobb på Haukeland sykehus. Men en alvorlig motorsykkelulykke på Karmøy i 1997 satte en stopp for planene hennes. Hun måtte lære å gå på nytt og hele kroppen måtte rehabiliteres. Med jernvilje klarte hun å bygge opp igjen kroppen og komme tilbake i jobb. Men det var mye smerter, og underveis ble hun også alenemor for sine to barn, som var en ekstra sorg å bære.

Svulsten krympet
Men under et av stevnemøtene i fjor med Daniel Kolenda, Reinhard Bonnkes nære medarbeider, ba Kolenda for mennesker med forskjellige sykdommer i salen. En av sykdommene han nevnte var kreft, og Elna kunne kjenne hvordan den store klumpen i brystet krympet inn og ble mye mindre. Hun gikk opp foran plattformen og vitnet om det hun hadde opplevd, og Kolenda ba for henne igjen.

Men da hun skulle møte opp på Haukeland sykehus for mammografi dagen etter stevneslutt, følte hun seg veldig alene. I tillegg følte hun at det var urettferdig at hun skulle gå igjennom dette også.  

– Så da jeg gikk mot inngangen av sykehuset for undersøkelsen 19. juli følte jeg meg ensom. Foran inngangen er det en hage vi må gå igjennom, og da jeg kom til denne hagen, hørte jeg tydelig en stemme si meg klart og tydelig, ”Elna, du kommer til å gå her en del ganger, men jeg skal være med deg.”  Jeg snudde meg, men det var ingen der. Og da var det som om jeg trådde inn i et usynlig rom av fred. Jeg fikk også verset i Salme 91:15 der det står: ”Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre han til ære.”

I løpet av undersøkelsen ble det konstatert flere svulster, en utredning ble tatt samme dag og Elna fikk snart beskjed om at hun måtte fjerne det ene brystet allerede 11. august.

– Ved en så alvorlig sykdom kommer jo tanker om døden og hva skjer videre i livet, og da er det jo bare du og troen din som gjelder. Og har du ikke troen så er du virkelig alene.

Etter operasjonen begynte den verste biten av behandlingen. Elna skulle få seks kurer med cellegift hver 3. uke.

– Utpå høsten ble jeg forkjølet, og fordi cellegiften bryter ned immunforsvaret, ble jeg fryktelig syk. Jeg lå alene i leiligheten min og klarte ikke å røre meg eller ta til meg drikke. Jeg lurte på om jeg kom til å dø, men jeg ville leve for mine to barn. Da fikk jeg dette verset fra Herren: ”Du skal ikke dø, men leve, og forkynne om alle Hans velgjerninger.”  Kort tid etterpå fikk jeg hjelp til å ringe etter ambulanse og jeg fikk livreddende hjelp.

Elna forteller at selv om hun følte at hun så døden i ansiktet flere ganger, var hun aldri redd. Freden forlot henne aldri.
– Jeg husker at flere sykepleiere kommenterte at jeg virket så trygg. Sykepleierne er vant til å se frykten i øynene til kreftpasienter, og det er jo heller ikke rart, mener hun.

– Jeg har vært lei meg, men ikke deprimert eller motløs. Men det er viktig å gi seg lov til å sørge, for det er jo en del av helbredelses prosessen, legger hun til.

Fikk trøste andre
– Jeg husker spesielt godt en kvinne som satt og gråt i venteværelset.  Jeg fikk så inderlig medynk med henne og gikk bort og spurte om jeg kunne være til hjelp. Hun delte litt av sin historie, også spurte jeg om hun trodde på Gud. Det gjorde hun, og da jeg spurte om jeg fikk lov til å be for henne, lyste hun opp og ble så takknemlig. Mens sykehuspersonalet var rundt oss fikk jeg med frimodighet be at Gud skulle gi henne fred. Og det fikk hun.

Elna funderer litt over dette.
– Det som jeg merket meg var at det var spesielt de gangene da jeg selv var under nullpunktet og følte at jeg ikke hadde noe å gi, det var da Gud brukte meg mest.

En av de tingene som Elna føler at Gud har talt til henne sterkt om i løpet av året som er godt er å ta vare på kroppen hennes.
– Som sykepleier vet jeg en god del, samtidig så har jeg søkt Gud om visdom om hva jeg skal gjøre videre. Så kost og trening er en del av den planen. Jeg har tidligere hatt en stor belasting på kroppen min fordi jeg har jobbet turnus og nattevakter og til tider spist ganske usunt. Den største konsekvensen er at jeg har kuttet raffinert sukker ut av kostholdet mitt.

Hun forteller at hun likte spesielt godt talen til Per Arne Dahl den første søndagen under Sommerstevnet i år. Han snakket utfyllende om de to valg en har når sorgen og lidelsen treffer. En kan velge bitterhet og hat, eller fredsbevarende livstro.

–    Da Per Arne Dahl sa at Gud ikke har lovet oss fravær av lidelse og sorg, men nærvær under lidelse og sorg, visste jeg at det var sant. For det er det jeg selv har opplevd. Og nå kan jeg si til andre at de ikke må gi opp – det blir bedre! Når de er ferdig med å sørge sitter det igjen en trygghet om at Gud har vært der hele tiden.