Etter kampanjen i Burundi var avsluttet, fikk vi et åpenhjertig intervju med Rune Edvardsen, som forteller at energien for å vinne mennesker for Jesus øker.

Fra fredag til søndag var Rune Edvardsen i Burundi, for å holde en møtekampanje og fredskonferanse. Det som var hans tredje kampanje i landet, ble arrangert i Muhanga, en liten by i provinsen Kayanza. I etterkant var han svært begeistret for den enorme responsen han fikk i byen, og vi fikk anledning til å få et intervju med misjonslederen.

– Hvorfor kommer du tilbake til Burundi?
– Jeg tror den tørsten, og den respekten som folk her har, gjør at hvis du legger ned noe her, så blir det til noe. Man kan merke at landet er i en spesiell fase, der de holder på å bygge opp nasjonen, etter tiår med interne konflikter. Mennskene her er svært mottakelige for det som har med fred og det med å komme videre som nasjon, men også for det som har med evangeliet å gjøre. Menneskene lever svært fattigslige, og mange sitter med smerter fra fortiden. Slik merker man at landet er i en salgs gjenoppbyggelsesfase og her ønsker vi å bidra.

Han forsetter å fortelle om sitt helt spesielt forhold til Burundi, etter landets presidenten, Pierre Nkurunzizas, ble frelst under sin fars kampanje i 2003. Den gang var han hutuleder for motstandsgruppen CNDD-FDD, som var en av to motstandsgrupper som ikke hadde underskrevet fredsavtalen i landet. Da han hørte budskapet til Aril Edvardsen over radio og TV, ble han frelst og la ned våpnene. Senere stod han fram på Burundis TV og radio og fortalte om sin åndelige forvandling, og bad nasjonen om tilgivelse. Bare to år senere ble han valgt til president med sitt parti CNDD-FDD, som var omdannet til et demokratisk politisk parti. Siden har det vært demokratisk regjerning.

Et fattig land
Fredsprosessen i landet er godt i gang, men det finnes fortsatt mange sår og problemer som henger med ifra fortiden. Landet er et av verdens fattigste, og det mye på grunn av sine mange år med interne konflikter. Hele 81 prosent av befolkingen lever under fattigdomsgrensen, som er cirka syv kroner om dagen. I tillegg til de interne konfliktene som går på etnisitet, er landet et av de mest befolkningstette landene i verden. I areal er landet omtrent like stort som Vestfold-fylke, men har 8,1 millioner innbyggere. Flesteparten av flyktningene som forlot landet i forbindelse med borgerkrigen, har kommet tilbake, men de mange hjemvendte skaper store utfordringer for myndighetene. Mange kommer hjem og finner landet deres solgt for svært lite penger, med forfalskede signaturer. Flere har blitt drept eller truet med mord dersom de har vil klage. Siden jordbrukssektoren sysselsetter nærmere 90 prosent av befolkningen, sliter landet med dyrkbar jord. Myndighetene har forsøkt å avhjelpe situasjonen, ved å opprettet kollektivt eide områder hvor flere familier har gått sammen om å dyrke jorda. Dette har bare vært delvis vellykket, og i noen områder har resultatet blitt økt fattigdom. Dette er et problem for innbyggerne og politikerne i Muhanga.    

– I denne byen lever svært mange i fattigdom. De har ikke skikkelig strøm og har noen små boliger. Mange her er flyktninger som har kommet tilbake og funnet at andre har tatt eiendommene deres ved å forfalske signaturen. De har fått trusler om mord dersom de ikke aksepterer at eiendommen er solgt. Mange bor derfor i flyktningleirene som ligger like ved kampanjeområdet. Så det er mange vanskelige politiske avgjørelse som må tas i byen, sier Rune. – Samtidig merker man at folket her lengter etter enhet og en god fredsprosess. Det er jo det vi fokusert på ved fredskonferansen vi hadde for byens ledere.

Snakket om fred
I to dager var ledere i byen samlet til fredskonferanse i regi av Troens Bevis. Seminarholderne var Lars Agnar Rosten og Rune Edvardsen fra Troens Bevis. Begge fokuserte på likeverdighet og enhet, og hvordan man kunne jobbe sammen i team. Etter foredragene ble forsamlingen inndelt i grupper, der de diskuterte temaer som var viktige for dem i lokalsamfunnet. Noen av disse ble tatt opp felles, med anledning til å stille spørsmål til foredragsholderne.

Hvordan kombineres fredskonferansene med kampanjene?
– På seminarene er vi der for å komme videre som nasjon, og da er vi jo ikke predikanter. Vi kommer med det vi kan og de erfaringene vi har fra vårt eget land. Det vi sier er bygd på bibelske prinsipper, men det er ikke en evangelisk aksjon. På kveldene tar vi jo budskapet videre med konsertkampanjene vi har her, og da bygges det mer opp med evangeliet. Så på en måte går fredskonferanse og kampanjene hånd i hånd.

– Hvordan har responsen vært?
– Responsen fra seminarene er så positive, at en kvindøl klarer ikke å ta imot det. Folk har ringt og sendt meldinger, både fra byen her og fra myndighetene. De uttrykt sin takknemlighet for fredskonferansen, og for at vi kom. I tillegg har responsen på kampanjen vært enrom, og vi må nok ha vunnet noen tusen sjeler for himmelen. Det som kanskje er mest overaskende for dem, er at vi faktisk kommer hit. For det er jo egentlig ikke noen evangelister som gjør det.  

– Hva tror du nå vil skje med folket i etterkant?
– Jeg tror effekten fra disse dagene har allerede startet, men det har jo også noe si hvordan byens ledere er og hvilke grep de gjør i etterkant. Folk er med de nå, så det er viktig at det er nå de arbeider mot å oppnå enhet i byen, slik som vi snakket om på seminarene. I neste uke sender vi noen hit for å følge opp arbeidet, der lederne skal utarbeide et dokument som tar utgangspunkt i en del ting man ble enige på fredskonferansen. Dokumentet skal deretter gis til landets øverste politikere, forteller Rune. – Vi fikk jo også besøk av ordføreren fra Kinyamiruhororo, der vi var i 2010. Han fortalte om hvordan mentaliteten til menneskene hadde forandret seg etter de dagen vi var der. Byen var mer samlet etter vi reiste, og han inviterte oss tilbake for å snakke mer om fred og forsoning.

Har mistet partnere
– Hva tenker du nå som kampanjen er ferdig?
– Hvis jeg skal være helt ærlig, så vil jeg si noe om debatten som har herjet hjemme om mitt politiske syn. Dette har ført til at vi har mistet en del partnere, fordi jeg har et politisk syn mange kanskje er uenig i. Jeg må innrømme at jeg har stått her og snakket med vår Herre, og vært frem og tilbake om jeg har rett eller galt, og hva er det som gjør at en slik greie skal skape sår hos andre. Og jeg har bedt til Gud, men har kommet frem til at det er godt at han kan bruke meg allikevel. Det er godt å se at teamet vårt går frem, og at det har jo ikke noe med det å gjøre. Det er så fantastisk å få frem et budskap her i Muhanga, hvor det står mordere, voldtektsmenn og alt mulig annet. Det er litt av en jobb å rense opp i det. Men vi er alle like ovenfor Jesus, og i Han får vi lov å være akkurat den han har skapt oss til å være. Vi får lov å stå i tjeneste slik som vi er. Gud jager etter mennesker, og det er dette jeg sitter å tenker nå. Og det er dette som gir meg mer energi ,og lyst til å gjør dette mer og bedre. Dette er det som blir min lønn for hele jobben jeg gjør resten av året. Det er liksom verdt det når man står her å ser at disse menneskene forandres og vinnes for himmelen.

– Sette dette ting i perspektiv med tanke på det som skjer hjemme?
– Jeg har nok et perspektiv hele tiden, for dette er jo min hverdag. Og mye verre enn det som er her. Men det er kanskje det som gjør at når jeg sier ting, så sier jeg det litt svart hvitt, og så er mottakeren kanskje ikke i samme modus som meg. Det er trist at skal være slik, men jeg er jo den jeg er.

Fyll ut skjema dersom du ønsker å bli en partner til Troens Bevis.

{chronoforms}blipartner{/chronoforms}