Den nåværende presidenten i Burundi, ble frelst under en av Arils kampanjer i landet. Dette fikk stor betydning for fredsprosessen i et land som var herjet av etniske konflikter i flere tiår.

Burundi er et av verdens fattigste land, og det på grunn av de mange interne konfliktene landet har stridt med i flere tiår.

Konfliktene har i stor grad gått på etniske ulikheter mellom hutuer, tutsier og twa-befolkningen. Disse ble forsterket under kolonitiden, da landet var først okkupert av tyskerne, og senere belgierne. Kolonimaktene favoriserte tutsiene, til tross for at hutuer var i et stort flertall. Etter landet ble selvstendig i 1962, var det tutsiene som fikk makten. Dette førte til at hutuene organiserte seg i motstandsgrupper for å stå opp mot undertrykkelsen.

I 1993 ble Melchior Ndadaye, som var hutu, valgt til president under landets første demokratiske valg. Bare tre måneder etter innsettelsen ble han drept av den tutsi-dominerte hæren. Dette førte til at det brøt ut borgerkrig over hele landet. Over 50 000 hutuer og tutsier ble drept, og hele 700 000 hutuer flyktet fra landet.

Cyprien Ntaryamira ble satt inn som ny president, men egentlig var det tutsihæren som regjerte. Året etter ble flyet med presidentene fra Burundi og Rwanda, begge hutuer, skutt ned utenfor Kigalis flyplass. I Rwanda brøt det ut folkemord, mens det i Burundi pågikk nye kamper mellom de etniske gruppene.

Fredsforhandlinger
Etter hendelsen ble hutugruppen, CNDD-FDD, opprettet og fikk stor oppslutting. I 2000 ble det etter internasjonalt press, undertegnet en avtale med tutsiregjeringen og flere av hutugruppene i landet. To av de største hutugruppene, deriblant CNDD-FDD deltok ikke i avtalen.

På dette tidspunktet startet Troens Bevis opp sitt misjonsarbeid i landet. Med støtte fra partnere ble det sendt ut innfødte evangelister som skulle plante nye menigheter over hele landet. Disse skulle også bidra til å disputere Brevkurset ”Det Nye Liv”, som er Troens Bevis sitt selvstudium i troen på Jesus, til søkende og nyfrelste.

Hutuleder ble frelst
I 2003 lå lederen for motstandsgruppen CNDD-FDD, Pierre Nkurunzizas, og ventet på trefninger i Bujumbura Rural, jordbruksområdene rundt hovedstaden. Nkurunziza hadde tatt til våpen etter at borgerkrigen, og hans far og brødre var myrdet under en av landets mange massakrer. Mens Nkurunziza lå gjemt i fjellene, holdt Aril vekkelsesmøter på fotballstadion inne i Bujumbura. Nkurunziza ble oppmerksom på møtene til Aril, og fulgte kampanjen via radio og TV. Da han lyttet mer og mer intenst, ble han grepet av budskapet. Dette førte til at han ble frelst og valgte å legge ned våpnene.

I etterkant stod han fram på Burundis TV og radio og fortalte om sin åndelige forvandling, og bad nasjonen om tilgivelse. Opprørsbevegelsen CNDD-FDD, ble da omdannet til et demokratisk politisk parti, og den store opprørshæren ble etter hvert opptatt i Burundis hær.

Aril Edvardsen på kampanjen i Bujumbura i 2003.

Demokratiet seiret
To år senere, ble det første vellykkede presidentvalget i landet holdt. Nkurunzizia ble valgt som president med sitt demokratiske parti. Samme år ble grunnloven som favoriserte tutsiene byttet ut. I den nye loven ble det bestemt at presidenten og visepresidenten skulle ha ulik etnisitet. I regjeringen og parlamentet skulle det være 60 prosent hutuer, 40 prosent tutsier og 30 prosent kvinner. I tillegg ble det dedikert tre parlament plasser til twa-befolkningen som er en prosent av landets innbyggere. I følge den nye loven skulle heller ikke hæren utgjør mer en 50 prosent av en etnisk gruppe.

Den nye regjerningen innførte blant annet gratis skolegang til alle barn, men det med mangel på skolebygg og lærere. Den humanitære organisasjonen, Dina Stiftelsen, ville bidra med skolebygg, og driver i dag fire skoler i landet. 

Aril Edvardsen og Pirre Nkurunziza i 2005.

Brevkurset til myndigheter
Nkurunzizia fikk også myndighetene i Burundi til å ta i bruk Troens Bevis sitt Brevkurs ”Det Nye Liv”, for å bygge opp igjen folkets nedbrutte moral etter flere tiår med grusomme stamme kriger. Kurset ble distribuert i skoler, i fengsler, på sykehus og i militær leire. Kurset er inndelt i to deler, og gir grunnleggende undervisning for søkende og nyfrelste. Første del forteller om hvordan man kan bli frelst, mens andre del forteller om hvordan man kan leve som en kristen. Aril Edvardsen skrev kurset på 70-tallet, og har senere blitt oversatt til flere språk. Aril ønsket at kurset skulle spres til hele nasjonen, og at det skulle bli et viktig redskap i oppfølgingsarbeidet etter kampanjene hans.

Erik Solheim, Aril Edvardsen og Pirre Nkurunziza i Tunehallen i 2006.

Bistandspolitikk
Aril og Nkurunzizia ble også en åpning for et samarbeid mellom Burundi og Norge. I 2006 inviterte Aril presidenten til å delta på sine folkemøter i Norge, der han benyttet anledningen til å komme med en henstilling til Norge om å bistå landet sitt i gjenreisningen etter krigene. Samtalene om hjelp fra Norge fortsatte etter folkemøtene. Aril Edvardsen hadde bedt regjeringen arrangere kontaktskapende møter for presidenten, som fikk blant annet hilse på Erik Solheim og andre norske ledere og representanter fra norske hjelpeorganisasjoner i Utenriksdepartementet i Oslo.

I 2007 startet det opp et norsk utviklingssamarbeid med Burundi. Hovedmålet med den norske bistanden var å bidra til fred, stabilitet og utvikling. De første årene la Norge vekt på budsjettstøtte gjennom Verdensbanken, og på å integrere den siste opprørsgruppen i en politisk prosess. Deretter har hovedtyngden av norsk bistand fokusert på økt utdanning, særlig i grunnskolen.

I sin nye biografi skriver den tidligere utviklings- og bistandsministeren, Erik Solheim: «Mange er de skeptikere som har avvist Aril Edvardssen betydning for freden i Burundi. Landet var modent for fred, sier de. Ikke rart at Nkurunziza ville slutte fred når han kunne regne med å bli president og så snart fredsprosessen var i mål bli valgt med mange og åtti prosent av stemmene, legger de til. Men hovedaktøren selv, den gang geriljaleder nå president Nkurunziza vektlegger prekenen til Aril. Da han som president litt seinere kom til Norge var han ikke invitert av Jens Stoltenberg eller kongen, ikke en gang av meg. Han var gjest hos Aril Edvardsen og kona Kari. Jeg møtte Nkurunziza for første gang på vekkelsesmøte i Tunehallen.»

Aril tilbake i Burundi
Presidenten inviterte også Aril til Burundi, for å holde nye møtekampanjer. Aril dro i august 2006 på sin tredje og siste kampanje i landet, og denne gangen ble kampanjen arrangert i presidentens hjemby. Presidenten deltok på kampanjen sammen med hans kone og flere andre politikere. I etterkant har over 50 nye menigheter vokst frem som et resultat av møtene.

Pirre Nkurunziza deltar på kampanjen til Aril Edvardsen i Burundi 2006.

Rune fortsatte arbeidet
6. september 2008, døde Aril under et opphold i Mombasa, i Kenya. Sønnen Rune Edvardsen fortsatt storsatsingen i Burundi. Rune sine kampanjer har mange likheter med sin fars kampanjer. I tillegg til å være evangelist, er han også musiker. Dette har satt preg på hans kampanjer, som har blitt arrangert som musikkfestivaler, der flere band, inkludert hans eget bandt opptrer og invitere folk til gratis konserter. Musikken har vært med å tiltrekke et publikum som normalt ikke ville gått på tradisjonelle møter. Med sine låter og sterke tekster, blir publikum åpnet for det evangeliske budskapet som han forkynner under konsertene.

Rune har også fortsatt med fredskonferanser og pastor- og lederseminarer slik hans far gjorde. I september arrangerte han sin tredje kampanje i Burundi, som også ble fulgt opp med fred-og lederseminarer.

Fortsatt sårbart
Troens Bevis sitt samarbeidet med presidenten har også fortsatt etter Arils død. Burundi er i dag inni den lengste perioden med demokratisk valgte styresmakter i landets historie. Den burundiske økonomien er fortsatt liten og ensidig. Kaffe og te er de største eksportproduktene, og landet ligger langt bak produksjonen i nabolandene. I tillegg til å være et av verdens fattigste land, er Burundi også et av de tettest befolkede land. Dette og det faktum at 90 prosent av innbyggerne er sysselsatt i jordbruket, har ført til stor mangel på dyrkbar jord. Den økonomiske veksten har ligget rundt 4 prosent de siste årene. Landet vil trenge en vekst på rundt 8 prosent for å holde takt med befolkningsveksten som er blant de høyeste i verden. Landet er noe større en Vestfold fylke og har en befolkning på 8,8 millioner. Hver kvinne får i gjennomsnitt 6-7 barn. I følge verdensbanken lever 81 prosent av landets befolkning under fattigdomsgrensen. Det vil si at store deler av befolkningen lever for under syv kroner hver dag. Norge har spilt en stor rolle med sin bistandspolitikk. I 2012 ble Nkurunzizia gjenvalgt som president frem til nytt valg i 2015.

Bli gratis abonnement:

For deg som finner våre nyheter interessante så har vi et gratis tilbud til deg. Du kan motta vårt misjonsmagasin gratis i posten ved å fylle ut skjema nedenfor.

{chronoforms}magasiner{/chronoforms}