Nå som årets musikkfestival i Burundi er avsluttet skal materialene fra scenen brukes til å plante en ny menighet i landet.

Fredag 13. juni forkynnes evangeliet for første gang foran store mengder i Maramvya, en liten landsby i Burundi. På stedet finnes det kun en evangelisk kirke og noen få katolske menigheter, og er derfor et strategisk sted å arrangere en kampanje med musikkfestival og fredskonferanse.

50 minutter fra hovedveien er Rune Edvardsen og hans band klare til å starte årets musikkfestival i Burundi. Scenen de står på skal senere bli brukt til å bygge en ny kirke på stedet, og målet er å fylle opp den eksisterende kirken. Denne åpningskvelden er mer enn 3 000 av byens innbyggere tilstede. I flere uker er det reklamert for festivalen på lokale radiokanaler og plakater er spredt over hele byen. Folk har kommet gående langs veiene og ut av skogene. Kvinner har inntullet de minste barna i tepper, hengende bak ryggen, mens større søsken bærer på sine yngre familiemedlemmer. Lastebiler har kjørt flere mil for å slippe av folk på området.

Rune åpner festivalen med noen sjarmørvitser for å skape en god kontakt med publikum. Etter all hans tid i Afrika, vet han hva som skal få en afrikaner til å smile. Etter noen sanger med han og bandet begynner han å forkynne. Denne kvelden er det krevende å evangelisere. Midt i talen stopper han opp litt, tørker svetten, ber litt og kjører på med resten av forkynnelsen sin. Så inviterer han til frelsesbønn og bønn for syke. Mange gir respons, men evangelisten fra Norge er ikke fornøyd. Han vet det ligger noen onde krefter her som jobber imot misjonsoppdraget.

Konflikter fra borgerkrigen
Burundi har i flere tiår slitt med interne konflikter som i stor grad går på etniske ulikheter mellom hutuer, tutsier og twa-befolkningen. Disse ble forsterket da kolonimaktene favoriserte tutsiene til tross for at hutuer var i et stort flertall. Etter landet ble selvstendig fikk tutsiene makten. Dette førte til at hutuene organiserte seg i motstandsgrupper for å stå opp mot undertrykkelsen. På 90-tallet brøt det ut en borgerkrig der over 50 000 hutuer og tutsier ble drept, og hele 700 000 hutuer flyktet fra landet.

Etter internasjonalt press ble det i 2000 undertegnet en fredsavtale med tutsiregjeringen og flere av hutugruppene i landet. Landet er nå i den lengste perioden med demokratisk valgte styresmakter i landets historie. På grunn av de mange interne konfliktene landet har stridt med i flere tiår er landet også et av verdens fattigste land.

Kayanza-provinsen, som Maramvya er en del av, er kjent for å være et område der konflikter fra borgerkrigen står fortsatt sterkt. Sårene fra fortiden ligger der, og for mange er det vanskelig å leve side om side med de som kanskje har drept familiemedlemmene dine. Til tross for at det er fjorten år siden fredsavtalen i landet ble undertegnet, skjer det fortsatt drap med bakgrunn av etnisitet.

Må tilgi
Rune vet at det er mange holdninger som må endres på dette stedet og at folket må legge fortiden bak seg. Derfor velger han å arrangere en to dagers fredskonferanse parallelt med musikkfestivalen som tar opp temaer som byen sliter med. Hele 600 deltok på konferansen som ble ledet av han selv og Lars Agnar Rosten. Blant deltakerne satt ordføreren, politikere, politiet, innbyggere og flere av byens ledere. Sammen snakket de ut om de etniske konfliktene, hvordan leve sammen og om det å komme frem til fredelige løsninger i fellesskapet. Et nytt forslag til navn for alle de tre stammene ble gitt dem; «twahutsi».

Feltleder i Burundi, Charles Nduwumukama.

Troens Bevis sin feltleder i landet, Charles Nduwumukama, er ivrig etter å fortelle Rune om hvordan disse konferansene har blitt svært populære over hele landet. Stadig mottar han telefoner og eposter fra flere ordførere som gir invitasjon om å komme til deres landsby. De har hørt om de store forandringene på steder der konferansen er holdt. Denne gangen kom initiativet fra stedets nye ordfører. En mann vi møtte da Troens Bevis hadde et lignende opplegg i Muhanga, som også ligger i Kayanza-provinsen. Den gang var Raymond Sindabizera leder for grunnskolene i Muhanga, men er nå nylig valgt som ordfører i Maramvya.

I etterkant av konferansen i september, sa Raymond: «Nå har vi lært at det er opp til oss å skape en forandring i landet vårt. Ved bruk av eksempler har vi sett at vi må jobbe som en familie, og at vi må tenke på familiemåten. Derfor tror jeg at vi som ledere kan klare å skape enhet og søke fred for vår kommune. Opplegget har vært for både hutu, tutsi og twa-befolkningen, med ledere og representanter fra ulike partier. Hver enkelt av oss har nok lært noe her, og vi komme til jobbe mer med dette som enkeltmennesker og i fellesskapet».

Under årets musikkfestival vitnet han til hele byen om forandringene som hadde skjedd i Muhanga, om hans takknemlighet til Trones Bevis og at han nå håpet det samme ville skje i Maramvya.

En åndelig kamp
Tilbake til festivalen er situasjonen lik lørdag kveld. Rune forkynner om «Jesus eller Barrabass», en tale som han vet pleier å fungere bra. Fortsatt kjenner han på motstanden. Det er noe på dette stedet som ikke vil slippe. Denne kvelden er det mer enn 5000 barn, kvinner og menn tilstedte. Rune vet han kan besøke store byer i landet og få titusener av folk på møtene, men det er dette som er hans tjeneste; å gå til de som ingen andre går til.

Siste dag slipper det. Etter tre kvelder med forkynnelse og to dager med fredskonferanse er det hundrevis som har sagt sitt «Ja» til Jesus. Det har vært en åndelig kamp på stedet og kun Gud vet hva som er plantet i hjertene på disse menneskene. Nå er det oppfølgingsarbeidet som er viktig!

Hver kveld har alle som har ønsket det fått utdelt et gratis bibelstudium. I Afrika er det sjeldent noen sier nei til noe som er gratis, og derfor er det flere tusener av mennesker som har gått hjem med kurset denne helgen. Kurset er selvstudium som er delt i to, der første del forteller om hvordan man kan bli frelst og andre del forteller hvordan man kan leve som en kristen. Til nå er det over seks millioner som har fullført kurset som ble skrevet av Aril Edvardsen. Spesielt i Burundi er det svært mange som har fortalt at de har blitt frelst etter å ha gjennomført kurset.

Troens Bevis sitt bibelstudie ble delt ut til alle søkende og nyfrelste.

Da Troens Bevis begynte sitt misjonsarbeid i landet og møtte feltleder Charles i 2000, var han pastor i en menighet. Bare 14 år senere har han plantet over 80 menigheter i Burundi. Selv sier han at dette har skjedd på grunn av bibelstudiet til Troens Bevis, og at dette har vært nøkkelen for hans arbeid.

Charles har også sendt ut 45 innfødte evangelister over hele landet. Som hovedoppgave har de å spre bibelstudiet til nye mennesker. 19 av disse får støtte fra norske givere. Siden landet er svært fattig og det er mange som mangler utdannelse, hjelper evangelistene også analfabeter til å kunne gjennomføre kurset.

Nye oppdrag
Selv om teamet forlater landet fortsetter kampanjen i Burundi. Flere av evangelistene sendes nå på et langvarig opphold i byen der de skal følge opp arbeidet med bibelstudiet, de nyfrelste, kirkeplanting og arbeidet i forbindelse med fredskonferansen.

Rune er alt klar for nye oppdrag og planlegger sin første kampanje i Thailand. Landet er en nysatsing i forbindelse med Troens Bevis sin satsing i Sørøst-Asia. De to siste årene har organisasjonen hatt fokus på å trene og sende ut innfødte evangelister i landet, men ser nå at tiden er inne for å øke satsingen med en evangelisk kampanje. Disse satsingene har vist seg å være svært effektive og rydder vei for tradisjonelle evangelisering med menighetsplanting.

Troens Bevis har et mål om å plante 10 000 nye menigheter. Dette skal gjøres ved å først opprette et lokalt nettverk på et valgt sted. Neste skritt er å trene og sende ut innfødte evangelister. Disse planter menigheter og bruker et selvstudium i troen på Jesus som oppfølgings- og evangeliseringsredskap. Noen steder arrangeres en kampanje med musikkfestivaler, fredskonferanser eller pastor- og lederseminarer som setter fart i arbeidet med menighetsplanting. Etter slike arrangementer finnes det alltid et oppfølgingsprogram. I noen land opprettes det egne kontorer som skal arbeide med oppfølingen.

For å gjennomføre dette er man helt avhengig støtte til arbeidet. Etter årets kampanje i Burundi, er Runes hilsen: «Tusen takk for at dere har gjort det mulig for oss å dra til Burundi. Vi har tatt Jesus med til et av de mest unådde områdene i landet. Nå ber vi for oppfølgingsarbeidet. Fortsatt mangler vi litt midler til å dekke inn alle utgiftene. Med planlegging av nye kampanjer vil vi trenge enda mer hjelp. Ditt misjonsengasjement er så enormt viktig for alle de menneskene vi når. Igjen, takk for det du betyr for disse menneskene!»

Be for Burundi
Etter krigen er den burundiske økonomien fortsatt liten og ensidig. Kaffe og te er de største eksportproduktene og landet ligger langt bak produksjonen i nabolandene. I tillegg til å være et av verdens fattigste land, er det også et av de tettest befolkede land. Burundi er på størrelse med Vestfold fylke og har en befolkning på 8,8 millioner. Hele 81 prosent av dem lever under fattigdomsgrensen. Den økonomiske veksten har ligget rundt fire prosent de siste årene, men landet vil trenge en vekst på rundt åtte prosent for å holde takt med befolkningsveksten. Vær med å be for landet!

Se bilder fra Burundi:

{artimageview flickrApiKey=”eeceaffeaa0f86f64a42d81dfa7efec0″ flickr=”Troens Bevis” flickrSet=”72157644748222820/” flickrNumberOfImages=”800″ previewWidth=”400″ caption=”Burundi 2014″ autoGenerateThumbs=”true” }{/artimageview}

Foto: Nathalie Edvardsen

Støtt oss:

Lyst å gi en gave til misjonsarbeidet?

Bli en støttepartner ELLER Gi en enkeltgave

GI MED MOBILEN: SEND EN SMS MED TRO (BELØP) TIL 2377.