På grunn av politisk uro måtte Rune Edvardsen avlyse sin planlagte freds- og evangeliseringskampanje i Burundi.

Denne uken kunngjorde Pierre Nkurunziza at han stiller til valg i juni for en tredje periode. Det skjer i strid med grunnlovsbestemmelsene og mot kraftige protester og advarsler fra opposisjonen, store deler av sivilsamfunnet og fra landets dominerende katolske kirke. Det sette er en stopper for Troens Bevis sin planlagte freds- og evangeliseringskampanje i juni.

Dette skulle bli Rune Edvardsens femte freds- og evangeliseringskampanje i landet. I en omstridt beslutning godkjente landets forfatningsdomstol sist uke at Nkurunziza kan stille til valg for en tredje periode. Dette har ført til sterke demonstrasjoner og politiet har pågrepet hundrevis av protestanter, skriver avisen Vårt Land.

Borgerkrig tok livet av 50 000 mennesker
Siden år 2000 har misjonsorganisasjonen Troens Bevis drevet misjonsarbeid i Burundi. Burundi hadde da vært gjennom en grusom borgerkrig. Konfliktene landet har stridt med har i stor grad gått på etniske ulikheter mellom hutuer, tutsier og twa-befolkningen.
De etniske konfliktene ble forsterket under kolonitiden, da landet var først okkupert av tyskerne, og senere belgierne. Kolonimaktene favoriserte tutsiene, til tross for at hutuer var i et stort flertall. Etter landet ble selvstendig i 1962, var det tutsiene som fikk makten. Dette førte til at hutuene organiserte seg i motstandsgrupper for å stå opp mot undertrykkelsen.

Rune Edvardsen på Freds- og evangeliseringskampanje i Burundi i 2014.

I 1993 ble Melchior Ndadaye, som var hutu, valgt til president under landets første demokratiske valg. Bare tre måneder etter innsettelsen ble han drept av den tutsi-dominerte hæren. Dette førte til at det brøt ut borgerkrig over hele landet. Krigen tok livet av 50 000 tutsier og hutuer, og drev hele 700 000 hutuer på flukt.  Cyprien Ntaryamira ble satt inn som ny president. Året etter ble flyet med presidentene fra Burundi og Rwanda (begge hutuer) skutt ned utenfor Kigalis flyplass. I Rwanda brøt det ut folkemord, mens det i Burundi pågikk nye kamper mellom de etniske gruppene.

Under Rune Edvardsens fredskonferanser samles ledere, kirkeledere, politi og representanter for myndighetene for første gang for å snakke ut om konfliktene som har vært.

Freden kom til Burundi
Etter internasjonalt press ble det i år 2000 skrevet under en fredsavtale mellom tutsiregjeringen og flere av hutugruppene i landet. Men hutugruppen CNDD-FDD skrev ikke under avtalen. Lederen for gruppen var Pierre Nkurunzizas som hadde tatt til våpen etter at borgerkrigen, og hans far og brødre var myrdet under en av landets mange massakrer.

Aril Edvardsen på kampanjen i Bujumbura i 2003.

I 2003 holdt Aril vekkelsesmøter på fotballstadion i hovedstaten, mens Nkurunzizas lå i fjellene og ventet på trefninger i Bujumbura Rural, som er jordbruksområdene rundt hovedstaden Bujumbura. Nkurunziza ble oppmerksom på møtene til Aril, og fulgte kampanjen via radio og TV. Da han lyttet mer og mer intenst, ble han grepet av budskapet som førte til at han ble frelst og valgte å legge ned våpnene.

I etterkant sto Nkurunziza frem på Burundis TV og radio og fortalte om sin åndelige forvandling, og bad nasjonen om tilgivelse. Opprørsbevegelsen CNDD-FDD, ble da omdannet til et demokratisk politisk parti, og den store opprørshæren ble etter hvert opptatt i Burundis hær.

To år senere ble det første vellykkede presidentvalget i landet holdt. Nkurunzizia ble valgt som president med sitt demokratiske parti, og samme år ble grunnloven som favoriserte tutsiene byttet ut.

Myndighetene tok i bruk brevkurset
Nkurunzizia fikk også myndighetene i Burundi til å ta i bruk Troens Bevis sitt Brevkurs ”Det Nye Liv”, for å bygge opp igjen folkets nedbrutte moral etter flere tiår med grusomme stamme kriger. Nkurunzizia fikk kurset distribuert i skoler, i fengsler, på sykehus og i militær leire.

Bistand fra Norge
Hendelsen ble også en åpning for et samarbeid mellom Burundi og Norge. I 2006 inviterte Aril Edvardsen presidenten til å delta på sine folkemøter i Norge, der han benyttet anledningen til å komme med en henstilling til Norge om å bistå landet sitt i gjenreisningen etter krigene. Aril Edvardsen hadde bedt regjeringen arrangere kontaktskapende møter for presidenten, som fikk blant annet hilse på Erik Solheim og andre norske ledere og representanter fra norske hjelpeorganisasjoner i Utenriksdepartementet i Oslo.

Erik Solheim, Aril Edvardsen og Pirre Nkurunziza i Tunehallen i 2006.

Året etter startet det opp et norsk utviklingssamarbeid med Burundi. Hovedmålet med den norske bistanden har vært å bidra til fred, stabilitet og utvikling. De første årene la Norge vekt på budsjettstøtte gjennom Verdensbanken, og på å integrere den siste opprørsgruppen i en politisk prosess. Deretter har hovedtyngden av norsk bistand fokusert på økt utdanning, særlig i grunnskolen.

I sin biografi skriver den tidligere utviklings- og bistandsministeren, Erik Solheim: «Mange er de skeptikere som har avvist Aril Edvardssen betydning for freden i Burundi. Landet var modent for fred, sier de. Ikke rart at Nkurunziza ville slutte fred når han kunne regne med å bli president og så snart fredsprosessen var i mål bli valgt med mange og åtti prosent av stemmene, legger de til. Men hovedaktøren selv, den gang geriljaleder nå president Nkurunziza vektlegger prekenen til Aril. Da han som president litt seinere kom til Norge var han ikke invitert av Jens Stoltenberg eller kongen, ikke en gang av meg. Han var gjest hos Aril Edvardsen og kona
Kari. Jeg møtte Nkurunziza for første gang på vekkelsesmøte i Tunehallen.»

50 menigheter plantet i presidentens hjemby
Nkurunziza inviterte Aril Edvardsen tilbake til Burundi for å holde nye evangeliseringskampanjer. Dette ble Aril Edvardsen sin tredje og siste kampanje i landet som ble arrangert i presidentens hjemby. Nkurunziza deltok selv på kampanjen sammen med hans kone og flere andre politikere. I etterkant har over 50 nye menigheter vokst frem som et resultat av møtene.

Aril Edvardsen og Pirre Nkurunziza i 2005.

Skulle på sin femte kampanje
Etter Aril Edvardsens død har sønnen Rune Edvardsen fortsatt med freds- og evangeliseringskampanjer slik hans far gjorde. I juni skulle han dra på sin femte kampanje, men på grunn av den politiske uroen i forbindelse med presidentens gjenvalg, valgte Edvardsen å avlyse.

– Dette kan utløse et kaos med forferdelige konsekvenser. Det er avgjørende at det internasjonale samfunn nå går inn med tiltak for å stabilisere situasjonen og bidra så det kan bli fredelige og rettferdige valg i juni. Ellers kan vi i verste fall få en ny katastrofe som borgerkrigen da 300 000 mennesker ble drept, advarer Edvardsen.

– Det som skjer i Burundi er veldig trist, men dessverre ikke overraskende. Det har bygget seg opp en økende misnøye med regjeringens maktpolitikk og stadig hardere hånd i sikkerhetspolitikken og mot opposisjonen. Mitt inntrykk er at presidenten er populær blant mange fattige utover på bygdene, mens misnøyen er økende spesielt i eliten i og rundt hovedstaden, sier Edvardsen til avisen Vårt Land.

Selv er han skeptisk til presidentens forsøk på å sikre seg en tredje periode. Samtidig påpeker han at opposisjonen er oppsplittet, uten samlende visjoner og kraft. Han roser Nkurunziza for å ha fått til mye bra og skapt en utvikling og stabilitet landet ikke har opplevd på 50 år, men er kritisk til de siste årenes tiltagende hardstyre.

– Tidligere presidentperioder hadde vi et mye tettere forhold til Nkurunziza, da vi flere ganger ble bedt inn som samtalepartnere, men det er noen år siden. Vi er ikke lenger i posisjon til å kunne påvirke president Nkurunziza direkte, fortsetter Edvardsen.

I følge FN har nærmere 40 000 mennesker flyktet fra Burundi til nabolandene bare den siste måneden. Landet er blant verdens fattigste land, hovedsakelig på grunn av de mange interne konfliktene landet har stridt med i flere tiår. Med Nkurunziza sittende som president har landet vært i gjennom den lengste perioden med demokratisk valgte styresmakter i landets historie.